Splittelse og samhold

Kirken min er blitt en splittet kirke. Vedtaket om å innføre samkjønnet ekteskapsliturgi er – så langt jeg som teolog kan se – i strid med Bibelens ord og et brudd med klassisk kristen lære om ekteskap. Hadde jeg vært i aktiv prestetjeneste i dag, ville jeg nektet å vie par av samme kjønn.

Likevel nøler jeg med å melde meg ut av Den norske kirke. Foreløpig tror jeg det er riktig for oss som ser det slik, å forbli i kirken og vitne om og kjempe for vårt syn inne i fellesskapet. Å melde seg ut, føler jeg ville være å dømme dem som tenker annerledes om dette. I gudstjenestene i min lokale folkekirkemenighet mottar jeg nattverden sammen med alle som regner seg som kristne og bekjenner troen på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Vi er en splittet kirke, men på begge sider av kløften er det viktig at vi ikke fradømmer hverandre kristennavnet. Min sak er ikke å dømme, verken kristne homofile eller kristne meningsmotstandere som ser annerledes på Bibelen. Isteden må jeg si med Paulus: Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. (1 Kor 13,12)

Likevel håper jeg med mitt syn – mens jeg ser i speilet og gåten – at biskoper og kirkeledelse en dag kan samle Folkekirken igjen i den klassiske og bibelske forståelsen av ekteskapet. Mitt håp er kirkeledelsen en dag kan avlegge det samme vitnesbyrdet som biskopene avla i 1942: Vi bekjenner at den Hellige skrift er eneste grunnlag og rettesnor for kristelig lære og liv… Vi erklærer derfor at det er vår høyeste plikt mot Gud og mot mennesker uavkortet og uforferdet å forkynne alt Guds ord til tukt og til trøst, alt Guds råd til liv og til frelse, uten hensyn til hvem det måtte mishage.  (fra skriftet Kirkens Grunn)

Om ghjadm

Teolog, Fredrikstad
Dette innlegget ble publisert i Stort og smått. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar