Kirkelig pyrrhos-seier

Jeg tenkte på kong Pyrrhos da det store flertallet på Kirkemøtet feiret at det bærer mot vigselsliturgi for likekjønnede par.

På det greske fastlandet – like sør for Korfu, levde i sin tid kong Pyrrhos av Ipiros, som utrettelig kjempet mot det voksende Romerriket. I slaget ved Asculum i 279 f.Kr. vant han seier, men hadde ufattelig store tap. Da han tok restene av hæren sin i øyesyn etterpå, utbrøt han: «Én slik seier til, og det er ute med meg

En seier som innebærer å forlate Skapelsesberetningen som fundament under ekteskapsforståelsen, som innebærer å de facto melde seg ut av den klassiske, verdensvide kirkefamilien, som innebærer å plutselig vite bedre enn hva kristne i 1900 år har forstått om Bibelen som fundament under kirkens lære, – en slik seier bærer i seg trossamfunnets endelige nederlag.

Nå vil aktive troende som leser sin Bibel, miste tilliten til kirkens ledelse. Mange vil se seg om etter kirkesamfunn som ennå mener at Bibelen må være grunnlag for lære og liv. Og døren er åpnet for å demonisere og mobbe ut de gammeltroende av oss.

Åpen Folkekirke og de som lot seg lede av dem, må nok innse – før eller senere – at seieren de trodde var Kirkens, kan bli like kostbar for Den norske kirke som seieren ved Asculum var for Pyrrhos.

Ennå er ingen ny slik liturgi utarbeidet.

Og det er en liturgi i strid med Bibelen som er problemet, ikke de homofile og lesbiske personene. Uansett legning er vi alle brødre og søstre og medmennesker som skal møte hverandre med nestekjærlighet.

Men tre viktige grunner fins for at kirken må droppe liturgien:

En kristen kirke er en mot-kultur, som alltid fastholder at Guds Ord er kristnes autoritet på tro og moral. Slik begynte kirken i det hedenske Romerriket, og slik må det være i et samfunn der tro og moral ligner mer og mer på det som var den gang: Kirken er ikke en statens sub-kultur, men en motkultur som lyder Gud mer enn mennesker.

Dernest skal kirken alltid ha åpne dører for alle syndere inn til synderes venn Jesus.
Vi er alle en døpt skare av syndere – pengegriske, promiskuøse, lidderlige, ukjærlige, mordere i gjerning, ord eller tanker, løgnere, avvikere, fråtsere, baktalere, feiginger, svikere av fattige og nødstedte, folk som begår fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelse, misunnelse, osv… Homofile og lesbiske handlinger er ikke større synd enn alt dette andre som går i svang blant oss som våger å regne oss med i «de helliges samfunn,» som Trosbekjennelsen kaller oss.   — Men alle har vi også fått en frelser som åpner himmelen over alle som kommer til ham for å få tilgivelse, kjærlighet og nåde. Og inn til Ham skal kirken alltid ha åpne dører: til skriftemål, til bønn, til fellesskap og til nattverd.

Samtidig er det slik at Guds Ord gir syndenes forlatelse, og ikke syndenes tillatelse. Derfor må vi be om at kirken aldri vil velsigne noe som helst som Guds Ord kaller synd. Jeg håper at kirken aldri henter sin lære fra en gudløs ideologi, og aldri lager liturgier for noe som Det nye Testamente lister opp i en lastekatalog, om det enn er aldri så riktig i politikeres og journalisters øyne å gjøre det.

For det er en liturgi med velsignelse av synd som er problemet! Ingen homofile eller lesbiske  er større syndere enn alle andre, og hvordan de innretter sine liv, er ikke opp til oss å dømme. Gud er vår eneste dommer, og uansett legning er vi alle brødre og søstre og medmennesker som skal møte hverandre med nestekjærlighet.

 

Om ghjadm

Teolog, Fredrikstad
Dette innlegget ble publisert i Stort og smått. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar