Den 11. april 2016 ble Den norske kirke en annen enn den som jeg ble døpt inn i og hadde 30 års prestetjeneste i. Med Kirkemøtets vedtak om å se bort fra Jesu forståelse av Skapelsesberetningen som grunnlag for kirkens lære og liv, opplevde jeg å befinne meg i en kirke jeg ikke kjenner.
Noen sier at det som nå har skjedd, bare er et nytt ledd i kirkens arbeid med teologien gjennom de siste tiårene: helvetes-striden 1953, kvinneprest-striden ti år senere, gjengifte-striden, abort-striden, og altså nå homo-striden
. Og alt ordner seg og roer seg nok i Den norske kirke på nytt.
Men slik er det ikke. Dette er ingen «faller i faller a»- utvikling. For nå er vi kommet dit at vi ikke lenger kan redde kirken gjennom arbeid med bibeltekster. Nå må vi forkaste Bibelen.
I 1942, med skriftet Kirkens Grunn, holdt Den norske kirkes ledelse et flammende oppgjør med knefall for statsmakten. Som én mann sto biskopene opp mot at statsmaktens verdier og ideologi skulle vinne innpass i en kristen kirke. I innledningen finner vi dette: Vi bekjenner at den Hellige skrift er eneste grunnlag og rettesnor for kristelig lære og liv … Vi erklærer derfor at det er vår høyeste plikt mot Gud og mot mennesker uavkortet og uforferdet å forkynne alt Guds ord til tukt og til trøst, alt Guds råd til liv og til frelse, uten hensyn til hvem det måtte mishage.
I 2016 skal statens ekteskaps-ideologi, et produkt av lovgivning ut fra et materialistisk/ateistisk menneskesyn, innføres som kirkelære — ikke gjennom arbeid med Guds Ord, men gjennom å forkaste Guds råd til liv og til frelse,
Men la oss se på utviklingen som noen kaller kirkens falleri-fallera-vei gjennom de siste tiårene.
1. Helvetesstriden .
Jeg hørte ikke Hallesbys radiotale i 1953, men opplevde Hallesby på Bethel en gang 50-årene, – som en varm, kristen forkynner. Radiotalen var vel ikke verre enn en utlegning av Joh 3,16: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Men i svært tydelige ordelag utmalte Hallesby muligheten for å gå fortapt, og brukte ordet Helvete.
Det fødte en mediestorm, og fikk den liberale Hamar-bispen Kristian Schjelderup til å rykke ut og si at den slags kristendom kjente ikke han. Og mediestormen skremte hele kirken fra å snakke tydelig om livets to mulige utganger etterpå. Det var – slik jeg ser det – starten på utviklingen der Den norske kirke – på grunn av et splittet lederskap/bispekollegium – tilpasset seg det verdslige samfunnets tenkesett om hva et menneske er i forhold til Gud.
2. Kvinneprest-striden.
I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til prest i kirken, av biskop Schjelderup, og senere i statsråd utnevnt til sogneprest i Berg og Torsken. To tredeler av bispekollegiet var imot det. Årsaken var ikke minst det Paulus skriver om at kvinner ikke skal tale og undervise i forsamlingen.
Nå viste nytt arbeid med tekstene at det ikke er opplagt at disse Paulus-ordene handler om prester. Metodistkirken i Norge hadde kvinneprester alt fra 1952. Selv har jeg vært for kvinnelige prester fra jeg kunne studere tekstene på gresk.
Men i 1961 ble kvinneprester påtvunget kirken ut fra likestillingsideologi
. Det som skulle modnes innenfra, ble gjennomtvunget av politikermakt uten at de 70% av biskopene som var mot det, reiste seg og sa at statskirkens dager er talte, for staten skal ikke innføre kirkelære.
3. Gjengifte-saken.
Dette er en sak det ennå er uenighet om i kirken, og noen prester nekter fortsatt å vie fraskilte. Grunnen er Jesu klare bekreftelse av det 6. bud, enda skilsmisse og gjengifte var vanlig i jødedommen på Jesu tid.
At jeg og fler med meg likevel kan vie fraskilte, kommer av et språklig arbeid med Jesu ord i Bergprekenen om dette (Matt 5,27-32), (jfr min tekst på ghj.no: «salige er øynene som ser«), og med Matt 19,3-12. Denne saken har indrekirkelig tekstarbeid gjort levelig i kirken, og den er ikke kirkesplittende. Katolikkenes arbeid med «annullering» av ekteskap som gikk galt, er forsåvidt ledd i samme tekst-tilnærming.
4. Abort-striden.
Fosterets hellighet ble aldri så klart som i Nasaret: Etter Marias bebudelse fantes det ikke noe sekund da Jesus ikke var der som foster i Marias liv.
I 1978, like før loven om fri abort ble vedtatt, hadde biskopene protestert med et hyrdebrev. Men hyrdebrevet ble møtt med en demonstrasjon som på en uke samlet 10000 underskrifter. Et nesten hysterisk medie-raseri reiste seg mot den kvinnefiendtlige kirken.
Jeg sto som prest midt i hurlumheien, og savnet en klar melding fra kirkeledelsen på hvordan vi skulle forholde oss som kirke til statsmakten som gjorde det gryende mennesket fredløst og kalte det «en celleklump». At den vordende moren selv er den rette til å ha siste ord, er greit nok og en irrevbersibel utvikling i samfunnet, og like irreversibelt er det at statens helsevesen står til disposisjon for abortus provocatus. Heller ikke skal kirken tvinge bibelske lover på det sekulære samfunnet. Men DNKs ledelse reiste seg ikke som kirke og sa: vi kan ikke være religionsvesen for en stat med en ideologi som tillater drap på menneskefoster.
Per Lønnings avgang som biskop var det nærmeste vi kom. Isteden førte medietrykket til at Børre og Ludvig m.fl. som demonstrerte for fosterets gudgitte rett til å leve, fikk sparken. – I nyere tid kom debatten om helsepersonells reservasjonsrett. Hvor ble det av hyrdebrevet fra et samlet bispekollegium til dem i helsevesenet som ikke orker å bidra til drap på noe som ikke er en celleklump, men tvert imot er et gryende menneske, slik Jesus var i Marias mage?
Med striden om fosterets livsrett skulle kirken sett til Nasaret og nektet å være statens religionsvesen.
5. Striden om kirkelig homo-vielse
La oss holde fast på at det er den kommende liturgien som er problemet! Verken homofile eller lesbiske personer er problemet. De er naturligvis ikke syndere i kraft av sin legning, mer enn andre mennesker. Hvordan mennesker innretter sine liv, er heller ikke opp til oss å dømme om. Gud er vår eneste dommer, og uansett legning og handlinger er vi alle medmennesker som skal møte hverandre med nestekjærlighet.
Men Liturgi er kirkelære. Homofile/lesbiske handlinger er synd (Rom 1,25ff; 1Kor 6,9f, 1Tim 1,9f), – verken verre eller bedre enn alle synder vi alle daglig begår. Men med den bebudede liturgien vil Den norske kirke lære at noen bestemte synder skal bli velsignet gjennom liturgi og kirkelære.
Jeg tviler på at noen ansvarlig kirkeleder ville funnet på å fornekte Jesu ord om at Gud skapte enheten mellom mann og kvinne som grunnlag for en naturlig familie (Matt 19, 4ff), eller stå opp og si at det Bibelen lærer som riktig og galt i menneskers samliv ikke gjelder lenger, dersom ikke press fra lovgivere og opinion hadde gjort det mulig.
I denne saken er det ikke mulig å få ny innsikt gjennom arbeid med bibeltekstene. Man må tvert imot fornekte og avvise bibeltekstene som strider mot den nye kirkelæren i denne nye liturgien.
Den norske kirke er ikke hva den var. Kanskje er den snart ikke engang en kirke.
