Preken  for 1. søndag i faste

Matteus 4, 1-11

Et genialt kobberstikk av Albrecht Dürer, reformasjons-tidens store kunstner, heter  «Ridderen, døden og djevelen».

Det forestiller en ridder i femtenhundretallets rustning.  Han rir langs en vei der fryktelige skikkelser truer ham fra alle kanter.  Skremmende dødninger, og djevelen selv, strekker seg etter ham. Men ridderen rir uforstyrrelig videre, liksom helt uberørt av det.  Han rir som om de ikke var der. Hvorfor, tro? Jo, plutselig ser vi det.  Vi kan nemlig følge ridderens blikk.  Blikket hans er trygt og rolig. Han ser ikke på plageåndene. Han følger veien. Målet hans er i horisonten, der veien ender. Der ligger et slott.

Dette geniale kobberstikket understreker de to viktigste tingene jeg kan lære av evangelieksten denne dagen.

Det ene det understreker, er dette:  Jeg må aldri undervurdere Satan. 

Jeg har en lei tendens til å ikke regne med ham. Men han er dessverre på farta stadig. Ikke sånn at jegkan regne med å møte en figur med horn og hestehover.  Det hadde ikke vært noen sak da, om han var en slags komisk karnevalsfigur.  Da hadde han vært lett å oppdage. Men han er nok farligere enn som så, han som både «går omkring som en brølende løve»,  og kan forkle seg som en lysets engel. Her i det vi leste, så jeg ham i aksjon på sitt farligste.

For det første slo han til i det svakeste øyeblikk, mot det svakeste punkt:

Da Jesus var som mest sulten,  var han på pletten:  Bli nå en trollmann istedenfor en frelser: Gjør steinene til brød.

Sånn leter han kontinuerlig etter våre svake sider og svake øyeblikk, der vi har lettest for å bli frista. Hver av oss vet sjøl hva det er for oss. Dreier det seg om penger, kanskje?  Eller dreier det seg om sex?  Eller lysta til retthaveri?  Eller kanskje om baktalelses-synden?  Jeg vet mitt, du vet ditt
.

For det andre brukte han til og med Bibelen.

Han prøvde å få Jesus til å stirre seg blind på et løsrevet bibelsted, og glemme resten av Skriften.  Hopp ut, sa han for det står skrevet!  Og det står faktisk, akkurat sånn som han siterte.

Også mot meg kan han bruke løsrevne og vrangtolka bibelord. Det snakker vi vel litt for lite om.  At bibelsteder løsrevet fra sammenhengen sin, kan gjøre mye djevelsk skade, for å si det sånn.  Mange merkelige sekter og mange sære sære standpunkter og til og med mye psykisk sykdom har sett dagens lys fordi noen stirra seg blind på ett løsrevet bibelsted og glemte den viktigste av alle bibellesnings-regler:  Nemlig at ett bibelsted alltid skal tolkes i lyset fra hele Bibelen, fra hele Guds råd til frelse.

For det tredje lokka han med rikdom og luksus og makt.

Jeg vil gi deg all verdens herlighet.  Bare tilbe meg!

Og kan vi mennesker få rikdom og luksus og makt, så har vi nok alle sammen en lei tendens til å selge oss til det onde, dessverre. Det viser jo mafiaveldet og lovløsheten som er i ferd med å ta overhånd i verden.  Men dertil er nok ingen av oss helt utenfor fare.  Alle mennesker har sin pris, sier kynikerne.  Bare agnet er fett nok, går vi villig på kroken og glemmer hva Gud vil, til fordel for hva vi har lyst på.

Så jeg må aldri undervurdere den Onde som frista Jesus.  Han er stadig på farta som på Dürers kobberstikk, og strekker seg ut etter mennesket underveis.

Men den andre lærdommen som kobberstikket vårt understreker, den er enda viktigere.

Jeg kan ikke vurdere høyt nok  å feste blikket på Veien. Veien mot målet. På Jesus, Han som er Veien, sannheten og livet.

Djevelen tenkte nok at det å friste Jesus skulle bli en lett match.  Han hadde tross alt spilt dette spillet før.  Og da gikk det greit. Forrige gang han spilte det, foregikk det ikke i en ødemark, men i en hage. Også da satte han inn på det svake punkt:  Eplet så så godt ut. Bare spis.  Hvorfor skal du nekte deg den gleden bare for et dumt gammelt forbud? Også da vrengte han på gudsordet:  Har Gud virkerlig sagt?  Dere skal slett ikke dø. Også da også lokka han med all verdens rikdom og luksus og makt:  Dere skal bli som Gud.

Og Adam og Eva gikk rett i fella.  Og jorden ble forbannet.

Nå sto djevelen overfor den ene som kunne heve forbannelsen.  Han sto overfor Offerlammet som ville sone for menneskenes skyld, vår skyld i det å ha gått i djevelens feller og ha snudd Gud ryggen
.

Men nå klarte ikke den Onde å få mennesket til å falle.

Og denne Jesu seier var like dramatisk den riktige veien,  som Adams fall var dramatisk den gærne veien.

Bibelen sier det sånn, særlig i Rom. 5:

• Adams fiasko i hagen ble starten på vandringen bort fra Paradiset for Adams-slekten.
• Jesu suksess i ørkenen ble starten på vandringen tilbake til Paradiset for Jesus-slekten.

Derfor kan jeg ikke vurdere høyt nok det å holde meg nær til Jesus mens jeg er underveis mot himmelen.  For Jesus sørger for at alle som fester blikket på ham og målet han kalte oss til, – alle de skal få bli med i festen i Paradisets slott ved enden av veien.

Og nå ved starten av fastetiden vil jeg særlig nevne tre måter til å holde oppmerksomheten fast på Jesus og målet han har kalt oss til.

Den ene måten er å gjøre seg kjent i Bibelen. For å bruke tid på å bli kjent i Bibelen, det er å bruke tid på å bli kjent med Jesus.  Og da blir det ikke så lett for Satan å vippe oss av pinnen verken med overrumplingstaktikk mot våre svake punkter, eller med løsrevne bibelsteder, eller ved å lure oss til å velge luksus og penger framfor nestekjærlighet og gudsfrykt. Bibelen.

Den andre er å ta tid til å be i en travel hverdag. Bønn.

Den tredje er å bruke nattverden. Snusfornuften sier kanskje at den kan jeg klare meg uten.  Men Jesus sier noe annet.  Han sier at han er livets brød. Han sammenligner seg med offerlammet, som jeg kan spise i det hellige måltid til syndenes forlatelse.  Han sier: kom til meg dere som strever.  Og han sier – nettopp i en sammenheng der han snakker om nattverden – at den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort. Nattverden er måltidet der Jesus gir meg av seg selv – bokstavelig talt.

Bibel, bønn og nattverd – det er å følge Veien som er Jesus.

Ridderen på Dürers bilde er underveis mot målet. Av ham lærer jeg å motstå ondskapen ved å rolig følge veien. Jeg vil følge Jesus, så heller ikke jeg går glipp av nå målet.