Rodos 2013

Ridderøya – RodosRHODOS

Rodos er den østligste av øyene i Hellas. Like sør for Tyrkias fastland og turistbyen Marmaris ligger den, er den fjerde største av øyene i Hellas, har et areal på 1.409 km2 og et innbyggertall – utenom turistsesongen – på ca. 117.000.

Favoritt-øy for Helios

Øyas historie begynner et sted i mytenes tåker. Ifølge en tradisjon i gresk mytologi var nymfen Rodos datter av havguden Poseidon og kjærlighetsgudinnen Afrodite, og på mysteriøst vis ble hun og den solrike øya knyttet til solguden Helios. Nymfen Rodos ble Helios’ hustru, og Helios var deretter for alltid øyas gud og beskytter.

At slike myter kunne oppstå på en øy som til de grader ligger badet i sollys store deler av året, er derimot ikke det minste mysteriøst.

Rodos byr på flotte badestrender, livlig uteliv og historiske severdigheter. Dessuten har den vært et travelt knutepunkt for skipstrafikk gjennom alle århundrer. De mange gode havnene gjorde den ideell som transittpunkt mellom Øst-Middelhavet og Egeerhavet. Rodos er stadig et av de mest populære reisemålene for norske charterturister. Gamlebyen i Rodos by har siden 1988 vært på UNESCOs liste over Verdensarven.

Øya skrev seg inn i historien som pilegrimsmål på forsommeren året 57. Da kom Hedningenes apostel og følget hans seilende dit fra Kos.

Kolossen

Hadde pionermisjonærene rundet nordspissen av Rodos sånn en tre hundre år tidligere, ville de blitt møtt av et syn som kunne ha tatt pusten fra mang en hardbarket sjøfarer.  Da hadde de vært henvist til å stevne inn i Rodos by mellom leggene til Kolossen på Rodos.colossus2

Kolossen var en 32 m høy bronsestatue av en mannsfigur. Den skal ha stått med ett ben på hver side av innseilingen til Mandraki-havnen nord i Rodos by. Figuren løftet en fakkel over hodet og forestilte naturligvis øyas hovedgud, solguden Helios.

Denne eventyrlige skulpturen kunne takke kong Dimítrios I av Makdedonia for sin eksistens. I lang tid hadde kongen forsøkt å erobre Rodos by ved hjelp av et skrekkinnjagende batteri av beleiringsvåpen. Dem hadde han selv oppfunnet, og de brakte ham det greske tilnavnet Poliorkítis«By-beleireren». I arsenalet hans fantes blant annet en 55 m lang rambukk som etter sigende krevde 1000 mann for å være operativ, og et beleiringstårn som var 38 m høyt og 18 m bredt, sto rhodos-koloss2på hjul og hadde flere etasjer besatt med katapulter og ballistaer til bruk på avstand, og bueskyttere og fotsoldater til bruk når tårnet var kommet nær nok.

Men Dimítrios kom aldri nær nok, og i året 305 gav han opp, lot alt maskineri og utstyr stå igjen, og reiste hjem. Rodos by feiret seieren med å reise den enorme seiersstatuen av Helios. Kolossen ble finansiert gjennom alt det beleireren hadde etterlatt seg, og selve arbeidet ble utført av skulptøren Cháres fra Lindos. Han brukte tolv år på mesterverket, fra 304 til 292. Monumentet havnet straks på listen over antikkens sju underverk, sammen med Kheops-pyramiden, Babylons hengende hager, Zevs-statuen i Olympia, Mausoleet i Halikarnassos (moderne Bodrum), Artemis-tempelet i Efesos og Fyrtårnet på Faros ved Alexandria.ColossusStamp

Dessverre ble Kolossen stående i bare drøyt 60 år. Den ble offer for et jordskjelv i 226 f.Kr. Men i århundrer etterpå var Kolossen en severdighet selv i fallen tilstand. Først i 653 e.Kr. tok også denne epoken slutt, og underverket ble redusert til et minne. Da plukket arabiske pirater restene fra hverandre, tok med seg bronsen og alt av verdi, og solgte det til en kjøpmann inne på fastlandet. Det sies at frakten videre krevde en karavane på 900 kameler…

Paulus og co så altså ingen Koloss skreve over Mandraki-havnen da de seilte inn mot Rodos i året 57 e.Kr. De så nok ikke restene av den falne kjempen heller, for etter alt å dømme seilte de ikke inn i Rodos by i det hele tatt.

Landgang ved Lindos

Lukas sier ingen ting om hvor på Rodos apostelen gjorde landgang. Forfatteren av IMG_0418Apostelgjerningene er overmåte ordknapp om reisen, enda han var ombord selv (Apgj 21,1). Men tradisjonen vet å fortelle at Paulus og følget seilte nedover østkysten til byen Lindos.

En annen tradisjon legger til at Paulus også reiste rundt på øya og forkynte evangeliet. Hva tradisjonene uansett er enige om, er at det var Paulus som brakte kristendommen til Rodos.

På Paulus’ tid var Lindos fremdeles like viktig som den yngre Rodos by på øyas nordspiss, den som nå alle turister forbinder med bymiljø på ferieøya. Kanskje var Lindos enda viktigere for mange sjøfarere, for sommerstid er det ofte sterke vestlige vinder over Rodos. Det kunne nok i motorløse tider skape trøbbel for landgang på nordspissen. Men ned langs østkysten byr øya på mer skjermede havner, og blant dem har Lindos de beste.

På denne tiden foregikk sjøreiser helst nær kysten og bare på dagtid og i godvær. Det betydde at trygge havner for overnatting også sikret et samfunn gode inntekter, fra forsyningstjenester og havneavgifter. Slik ble Lindos et viktig handelssentrum. Byen stikker ut på en halvøy, og har med det to gode havner å by på, en mot nord og en enda mer beskyttet mot sør.

St Paul’s Bay

Det var i denne sørlige bukta kristenpionerene etter tradisjonen gikk i land.

«Saint Paul’s Bay» som den heter på turistspråket, er en vakker liten vik under det kneisende festningsanlegget på Lindos’ Akrópolis. På landsiden er den vesle vågen omgitt av bratte skrenter som flater ut på en liten strand, og mot havet beskytter to lange, smale holmer. Innseilingen er en trang renne mot nordøst.

Denne vesle naturperlen er ikke videre heftig markedsført, verken som severdighet eller Ap Paulus bukt2 Lindos Rhodos1351lpilegrimsmål. Turister på sightseeing blir sluset inn i Lindos og styrt opp mot Akrópolis, hvor en oppegående guide naturligvis peker ned i den blå lagunen og forteller om Paulus. Men selve bukta er spart for masseturismen.

På sørsiden av Lindos peker enkle veivisere mot St. Paul’s Bay. En brosteinsbelagt gangvei på om lag 100 meter bringer turister ned til den innerste delen av den vesle viken.

Jeg trasket ned med ærefrykt. Det gir en smak av evigheten når man er på steder der de aller første Jesu disipler også har gått, der de har pratet og ledd og gledet seg over å tilhøre Ham som har sonet våre synder og seiret over døden. Og jeg ble ikke skuffet da jeg sto nede ved stranda og St. Paul’s Bay åpnet seg foran meg. Hadde jeg stått i en tidsmaskin og skrudd tiden snaut 2000 år tilbake, ville jeg sett dem rusle i land og ta fatt på bakken opp mot byen, både Paulus og alle de åtte karene som reiste sammen med ham: Sopatros, Aristarkos og Sekundus fra Makedonia og Gaius, Timoteus, Tykikos og Trofimos fra Lilleasia, pluss legen, forfatteren og evangelisten Lukas fra Antiokia i datidens Syria.

Selv uten tidsmaskin var det fantastisk, det jeg så. Ute i det klare vannet svømte badegjester 2013-07-24 12.03.49omkring. Lindos’ veldige Akrópolis kneiste øverst på den 119 m høye klippen som bukta ender ved i nord, mens den hvite bebyggelsen i Lindos smøg seg nedover mot vannet fra vest.

Til venstre, langs vannet, så jeg parasoller og solsenger helt dit hvor stranda endte i en liten strandrestaurant 50-60 meter unna. Paulus-bukta skal være et yndet sted for lokalbefolkningen. Her kan folk kjøle seg ned på en praktisk talt bølgefri badeplass. Rett bak meg sto en bronseplate som forkynte at apostelen Paulus besøkte dette stedet under sin 3. Misjonsreise.

Til høyre for meg lå en hvitkalket, liten kirke som vendte inngangen og vestfasaden mot meg, med innebygd lite klokketårn i gavlen. Kirken befant seg bak en låst smijernsport. Den er i flittig bruk som bryllupskirke, så man forstår poenget med å skjerme den litt fra turismen. På høyre portstolpe var innmurt en marmorplate der følgende sto inngravert på klassisk gresk: Rodos ærer her stedet hvor hedningenes apostel Paulus satte sine føtter. På venstre stolpe sto hva man så: her var Apostelen Paulus’ hellige kirke.

Lindos

Selve Lindos, byen der Paulus og co. nok overnattet, er også i høy grad verd et pilegrimsbesøk. Ap Paulus bukt1 Lindos Rhodos1351l-001Lindos er en gammel by, en av de tre eldste på øya og stadig et blomstrende bysamfunn på sine gamle tufter. Innbyggere og myndigheter passer på at byen ikke kveles av masseturisme. Det er forbud mot å bygge slike ruvende hotell som vi kjenner fra andre steder. Men tradisjonen fra Paulus’ besøk lever videre: husrom for turister finnes over alt i små familiehoteller i den gamle byen.

Kanskje er Lindos også den vakreste av øyas byer.

Akrópolis som troner over de hvitkalkede husene, er en frilufts-kavalkade over byhistorien, som spenner over mer enn tre årtusener.

Der oppe på den 125 m høye klippen lyser en søylerekke som en gang bar det store tempelet viet Athene Lindia, reist ca. 550 f.Kr.

Kleobulos fra Lindos

Kleobulos fra Lindos

På den tiden var byen styrt av Kleóbulos, en av antikkens mest navngjetne kloke hoder. Det er fra ham ordtaket «Alt med måte» skriver seg, og han var den første som hadde ideen om at offentlig virksomhet kunne finansieres ved å samle inn penger fra innbyggerne. Denne første formen for skattlegging var visst ikke videre byrdefull for folk: Innsamlingen foregikk ved at barn gikk fra dør til dør og fremførte sanger som Kleóbulos selv hadde diktet. Men slik ble det blant annet penger til å reise det store tempelet. Når vi i dag sukker over skatter og avgifter, kan vi kanskje tenke på Kleóbulos fra Lindos og ideen bakom: At det dreier seg om et spleiselag for å skape verdier sammen.

Tempelet var et av de helligste stedene i oldtidens verden. Det ble restaurert og delvis nybygd på 300-tallet, og var fremdeles et valfartssted på de første kristnes tid.

Gjennom århundrene har også de kristne reist monumenter på Akrópolis. En kirke fra bysantinsk tid fins der, og borgen som dominerer høyden i våre dager, er også reist av kristne. Ridderne av Johannitterordenen reiste den på 1300-tallet, som del av øyas forsvarsverk.

For bilisten som kommer til Lindos nå, ender veien i en rundkjøring ved byporten. Gamle Lindos sentrum er altså bilfritt, som det sømmer seg en historisk skjønnhet av slikt kaliber. Og det er ingen grunn til å savne bilen, for straks inne i de sjarmerende, trange gatene fins en esel-stall. En anselig mengde av de grå og godlynte hovdyrene står klare med seletøy og pynt, til glede for turister med behov for å hvile føttene. Esler blir brukt til å frakte folk opp til Akrópolis, dersom noen ønsker det, og det gjør de nok. Veien til toppen går gjennom byens smug, og består bl.a. – etter sigende – av ikke mindre enn 298 trappetrinn. Jeg gikk aldri opp, og kan ikke garantere tallet. Men jeg kan garantere at under slike omstendigheter kan det bli ønskelig med eselfrakt deler av veien.

Tsambíka-klosteret

En drøy halvtimes biltur nordover fra Lindos lyser en hvit bygningsmasse øverst på en kjegleformetMoni Tsambika fjelltopp, like ved havet. Det man ser, er et av de eldste klostrene på øya: Moní Tsambíka fra 1000-tallet. Det troner over den flotte Tsambíka-stranden og preger stor deler av området omkring.

Noen få km lenger nord begynner den svimlende veien opp til klosteret. Like ved fjellfoten tar en smal kjørevei av og fører i følge skiltet til Panágia Tsambíkas. Klosteret er blant annet valfartsmål for barnløse kvinner som inderlig ønsker å bli befridd for det de opplever som sin vanskjebne. Noen ganger ber de sine brennende bønner mens de går på sine knær opp den siste, bratte biten.

Tsambíka-stranden er for øvrig en av de aller beste strendene på Rodos, og det kan bli temmelig folksomt der i de travleste ukene i juli og august.

Kanoner og go-cartGuns Navarone

Litt lenger nord ligger den lange Ladikó-bukta, også den med flotte badestrender. Lengst nord i  denne bukta har filminteresserte noe å valfarte til. Her fins en juvel av en vik som man ledes til fra hovedveien av et skilt som peker mot Anthony Quinn Bay. Stedet ble viden kjent i 1960-61, da storfilmen «Kanonene på Navarone» ble spilt inn her. I hovedrollene var Gregory Peck, David Niven og Anthony Quinn.

Når man kommer opp fra denne bukten og fortsetter nordover, Stans-Go-Kartskommer man til feriesenteret Faliráki med den navngjetne Faliráki-stranden, en av Rodos’ flotteste og mest populære strender.

Ved Faliráki fins også en go-cart-bane, der de unge i reisefølget vårt kunne fryde seg over fart og spenning. Rodos byr på alt.

Petalóudes

Her ved Faliráki kan det være klokt å dra over til vestkysten. Vestover venter både naturopplevelser og storslått historie.948

For naturinteresserte er naturligvis hele øya et eldorado. Men et godt råd til dem som er mer enn gjennomsnittlig interessert i skaperverket, er å legge veien om Petalóudes, Sommerfugl-dalen. Omtrent 3 km rett sør for Rodos lufthavn finner man den.

Dette vakre området er en viktig biotop for visse sommerfugl-arter. Gode stier fører gjennom frodig vegetasjon og langs rennende vann, og på rett årstid vrimler det av disse fargerike insektene. Blant alt vakkert der finnes også et naturhistorisk museum som er vel verd et besøk.

Kámiros

Noen få mil lenger sør på vestkysten finner du restene etter oldtidsbyen Kámiros, det største og

Ancient Kámiros (Wikimedia)

Ancient Kámiros (Wikimedia)

mest spektakulære ruinområde fra antikkens Rodos.

På 500- og 400-tallet f.Kr. var dette en stor og viktig by i denne delen av Egeerhavet. Kámiros var en av de tre mektigste bystatene på øya. De to andre var Lindos og Ialysós.

De storslagne ruinene av Kámiros ble avdekket midt på 1900-tallet og er vel verd en dagstur, gjerne kombinert med å oppleve Petaloudes.

Ialysós og Diagóras

Den korteste veien fra Faliráki til vestkysten er ellers den som leder mot lufthavnen. På vei dit blir du geleidet av veivisere med fly-symbol og navnet Diagóras. Lufthavnen er nemlig oppkalt etter en legendarisk idrettshelt som hørte hjemme i dette området.

På høyden like øst for flyplassen ligger restene av oldtidsbyen Ialysós, den tredje av de store antikke byene på øya, med ruiner helt fra 2500 år før Kristus. Denne byen er et eksempel på at store idrettsmenn kan skaffe hjembyen sin mye heder og ære.

Diagóras fra Ialysós var olympisk bokse-champion i det 5. århundre f.Kr. Han ble superkjendis i hele den greske verden, både på grunn av egne bedrifter og prestasjonene til etterkommerne sine. Diagóras ble mester i boksing i alle de fire panhellenske lekene fra og med år 464 f.Kr.: i lekene i Olympia, i dem i Isthmia ved Korint, i lekene i Nemea, og minst en gang i De pythiske leker i Delfi. De tre sønnene hans var også olympiske mestere.Diagoras-Rhodes

Diagóras var dessuten kjent som et eiegodt menneske, og får en storartet attest av dikteren Píndaros fra Theben (ca. 522–443 f.Kr.). Píndaros priser ham som en gigantisk mann, berømt for fair play og sier at Diagóras fra Rodos «vandrer langs veier der hovmod hates

Navnet hans lever videre ikke bare i det offisielle navnet på Rodos’ internasjonale Lufthavn: Rodos Lufthavn Diagóras. Han har også gitt navn til en lokal fotballklubb: Diagóras F.C., grunnlagt i 1905 og med hjemmearena i Rodos by, like utenfor bymurene i Gamlebyen. Klubben har spilt i gresk eliteserie, og drømmer om retur dit.

Akrópolis på Filérimos-fjellet

Når man nærmer seg flyplassen med bil, har man det høye Filérimos-fjellet til høyre. Der oppe befant Diagóras’ hjemby seg, iallfall byens Akrópolis.The Cross on Mount Filerimos

Høyt oppe i fjellsiden, synlig fra hele slettelandet, lyser nå et veldig kors. Lenger framme langs veien, i tettbebyggelsen langs kysten blir bilistene ledet av rødbrune severdighets-veivisere opp mot det brede platået der det veldige korset står.

Der oppe ligger Filérimos-klosteret og byen Ialysós sitt gamle Akrópolis.

Platået byr blant annet på ruinene av et mektig tempel dedikert til Athene. Da kristendommen slo røtter på øya, ble deler av tempelet resirkulert til kirke. Av denne kirken fra 4.-5. århundre er nå 2013-07-24 18.22.42bare dåps-bassenget å se: en korsformet fordypning i bakken, kledd innvendig med marmor. Det ligger tett ved restene etter det gamle Athene-tempelet og må være et av de tidligste vitnesbyrd om kristen dåpspraksis.

Klosteret på Filérimos-fjellet forfalt i tyrkertiden, men er nå en velholdt helligdom, omgitt av sypresser og bougainvillea. Et stort restaureringsarbeid fant sted i forrige århundre. Da ble Via Crucis anlagt, en sti som fører til den sørvestlige kanten av platået, der det store steinkorset vi så fra veien, nå lyser ut over slettene. Langs stien til korset ble reist høye merkesteiner med relieffer som skildrer de fjorten stasjonene på Jesu vei til Golgata.2013-07-24 18.41.34

Der hvor korset står, er det naturligvis bratt ned mot slettelandet. På motsatt side av platået, mot nord-nordøst, er det enda brattere. Der faller Akrópolis-klippen loddrett ned flere hundre meter. Utsikten der er formidabel. Man ser hele kysten opp til nordspissen av Rodos by der Akvariet ligger. Et nettinggjerde på platåkanten minner turister om å ikke gjøre dumheter.

Akvariet

Etter Ialysós og Filérimos er det kort vei til Rodos by. Der kan det passe å stanse først på nordspissen, ved Akvariet.

Det store Akvariet er bygget på et nes som langt og smalt strekker seg trassig ut det krystallklareAkvariet, RHODOS BY vannet. Egentlig er bygningen en forskningsstasjon, bygd i 1934-37, med det offisielle navnet Det hydrobiologiske Institutt. Men stort arbeid er lagt ned for å la også menigmann få et innblikk i havets mange mysterier. I store akvarier under bakken kan besøkende beundre sjeldne arter av fisk og all slags marin fauna, samt få innsyn i det marine økosystemet. Oppe på bakkenivå, i første etasje, er et museum med blant annet utstoppede marine skapninger, skjell, koraller, og dessuten noen oseanografiske instrumenter.

Akvariet er åpent hver dag hele året, og beundres årlig av ca. 200.000 besøkende.

Rodos by og ridderne

Rodos by, øyas hovedstad og desidert største befolkningssentrum, har sitt spektakulære tyngdepunkt i Gamlebyen. Den er omgitt av en veldig bymur og ligger i halvsirkel opp fra IMG_0551

Emborio-havnen, den midterste av byens tre havneanlegg. Den nye byen brer seg ut fra dette gamle bysenteret, men også «ny-byen» består av mye århundregammel bebyggelse, især langs havneanlegget nord for Gamlebyen.

Gamlebyen, byens hjerte, er en sjarmerende blanding av tyrkisk, bysantinsk og gresk arkitektur. Og fremfor alt domineres den av de tykke murene og veldige tårnene som St. Johannes-ridderne har etterlatt seg..

Kjært barn har mange navn: St. Johannes-ridderne, Johannitter-ordenen, Hospitalridderordenen og Rhodosridderne ble de kalt. Ordenen ble stiftet ca. 1050. Deres oppgave var opprinnelig å bistå pilegrimer på vei til Jerusalem, sikre atkomsten deres til den Hellige grav, og framfor alt pleie dem som ble syke under pilegrimsreisen.

Ridderne ble rekruttert fra adelige familier og bestod av menn fra mange nasjonaliteter. Alle avla løfte om kyskhet, fattigdom og troskap mot Gud. Ridderne valgte en stormester på livstid til å lede seg, og den første stormester var Raymond du Puy (1120–60).

Vekst og fall

Da Jerusalem falt i muslimenes hender i 1291, måtte ordensbrødrene finne på noe nytt. De 7–800 ridderne flyktet til Rodos, kjøpte i år 1306 hele øya og bygde en massiv mur rundt det som i dag er Gamlebyen. Tolv meter tykk og fire kilometer lang var den, med i alt elleve porter. Innenfor murene fins et sant virvar av smug og bueganger, gater, ruiner, skyggefulle plasser med eldgamle trær, og arkitektur fra nær sagt alle historiske epoker.

Den viktigste og også mest iøynefallende attraksjonen er Stormesterens Palass, en borg inne i IMG_0128borgen. Palasset huser nå Rodos’ arkeologiske museum. Inne i borggården kan man se pyramidestabler av kanonkulene som byen i tidens løp er blitt bombardert med fra angripere. De eldste er steinkuler, dundret inn fra katapulter under beleiringen i 305 f.Kr. – den som folket sto imot og senere feiret med å reise Kolossen.

Johannitterne fikk stor makt, ikke bare på Rodos. Rundt om på Tolvøyene bygde de 30 festninger.

I 1480 ble Rodos angrepet av tyrkerne, men ordenen slo angrepet tilbake. Da sultan Suleiman den Store (1494-1566) angrep Rodos i 1522, måtte imidlertid Johannitterne kapitulere, fordi hjelpen fra Europa uteble. Under voldsomme kamper falt de fleste ridderne – kun 180 overlevde. Sultanen gav Stormesteren og de overlevende fritt leide, samt løfte om at øyas innbyggere fikk beholde sin tro. Ridderne drog til Messina på Sicilia, og fikk i 1530 overdratt øya Malta, noe som også gav dem navnet Malteserordenen. Der hadde de sitt hovedkvarter frem til 1789.

Johannittere i Østfold

Johannitter-ordenen har også satt fotefar i Norge, om enn ikke så store og dype som på Rodos.

Værne kloster. Foto: Mona Beate B. Vattekar

Værne kloster. Foto: Mona Beate B. Vattekar

I Rygge, midt ute i det fruktbare Østfold-landskapet, ligger herregården Værne som opprinnelig var et kloster. Klosteret på Værne var faktisk verdens nordligste Johannitterkloster, og det eneste av sitt slag i Norge. Det ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet med formål å gi husly, mat og medisinsk hjelp til pilegrimer på vei til Hellig Olavs grav i Nidaros. Prosjektet ble finansiert gjennom de nærmere 200 gårdene som klosteret eide rundt om i Norge. De fleste av dem lå i dagens Østfold, noen så langt sør som på Hvaler. Landskylda fra jordbruket gav brødrene på Værne store inntekter. Et middelalderkloster var en stor organisasjon, og Værne ble et viktig sentrum i Østfold. Ruinene av det kan ennå beundres.

Etter Reformasjonen, i 1532, ble munkene jaget og klosteret konfiskert – altså stjålet – fra katolikkene av den dansk-norske kongen og overdratt til den danske adelsmannen Peder Brockenhuus. Slik gikk det ikke stort bedre med Johannitterordenen her enn det hadde gått på Rodos 10 år tidligere.

Den hellie Fanoúrios

I 1522 tok tyrkerne over Rodos og bygde moskeer flere steder i Gamlebyen, men lot byggverkene som ridderne hatt etterlatt seg, stort sett være i fred. Derfor kan man nå for eksempel se riddernes gate, med bygninger hvor ridderne bodde og møttes. Og ikke mindre interessant er en annen trang gate.Agios Fanourios

Nokså høyt oppe i Sokrates-gaten, hovedgaten oppover i byen, tar Ágios Fanoúrios-gaten av mot venstre og sørover. Langt inne i den fins en liten kirke som hegner om historien til en martyr fra Rodos.

Den eneste informasjon man har om ham, skriver seg fra et ikon som kom for dagen i ruinene av en eldgammel kirke en gang på 1500-tallet, da deler av Gamlebyen ble endevendt for et byggeprosjekt. Det utrolig godt bevarte ikonet viser en ung mann ved navn Fanoúrios, og i 12 små rammer rundt kanten skildres martyrhistorien hans. Han ble slått i hodet med steiner, pisket, torturert med kroker og forsøkt knust og brent. Bildene fra torturen han gjennomgår, og draktene vi ser, tyder på at han endte sitt liv på 100- eller 200-tallet e.Kr., da forfølgelsene av kristne i Romerriket var på sitt verste.

Ikonfunnet fikk biskopen på øya til å reise like til Sultanen i Konstantinopel. Der skaffet han seg tillatelse til å reise en ny kirke på funnstedet, noe de lokale myndighetene hadde avslått. Kirken ble ikke stor, ettersom byggeforskriftene under tyrkerveldet tilsa at en kirke ikke måtte konkurrere med noen moské i størrelse og prakt. Likevel ble den etter hvert et valfartssted for troende, og den er der fremdeles.

En dag sent i juli fant jeg fram til det vesle gudshuset. Fra gatenivå måtte man ned en trapp til gårdsplassen hvor den lille, brune trekirken sto. Et oppslag ved inngangen forkynte på nygresk at presten ville være tilstede for den lokale menigheten et par timer både morgen og kveld. Inni var det svalt, for det indre var på to nivåer, der det nederste og innerste nok var fra den første kirken på stedet.

Selve det lave nivået er et sterkt argument for at det eldste gudshuset her kan skrive seg fra

Den hellige Fanourios

Den hellige Fanourios

bysantinsk tid altså fra århundrer før både Johannitter og tyrkere.

Der inne fant jeg ikonet av Ágios Fanoúrios, med de tolv martyriums-bildene rundt kanten.

Minnedagen i for Ágios Fanoúrios er 27. august. Han er skytshelgen for dem som mister eller gjenglemmer noe de har kjært. Det fortelles at han gjennom århundrene har utvirket mange mirakler for dem som har søkt hjelp hos ham.

Tilbake oppe i gata ruslet Laila og jeg inn i nærmeste lille familiebutikk, der både ikoner, olivenolje, smykker og skjønnhetsprodukter var å finne. Damen bak disken lyste opp da jeg blant alle ikonene plukket ut kopien av Fanoúrios-ikonet og ville ha det. «Den hellige Fanoúrios er en stor helgen,» strålte hun, «som har gjort mange store under.»

«Har du opplevd det selv,» ville jeg vite.

«Å ja,» svarte hun, «mange ganger.»

«Kan du gi et eksempel?»

Hun smilte og ble litt fjern i blikket. Så fortalte hun på litt stotrende engelsk, men detaljert og inngående, om en sønn som hadde hatt et nokså delikat og umulig problem, men der alt mirakuløst hadde ordnet seg da hun hadde lagt saken fram for Sankt Fanoúrios…

Navnet på helgenen minner om det nygreske verbet faneróno som betyr å avdekke eller framvise. Kanskje ikke minst av den grunn er Ágios Fanoúrios blitt skytshelgen for dem som mister eller glemmer noe.

Mer å se

St. Fanoúrios eller ikke: denne teksten har nok både mistet og glemt mye av det som er å glede seg over for en pilegrim på Rodos. Omkring på øya fins utallige store og små vitnesbyrd om hvor mye troen på Jesus har betydd for folk gjennom de to siste årtusenene. Håpet mitt er at det jeg har fortalt om, kan bidra til at du ikke glemmer å utforske denne flotte øya på egen hånd.

Legg igjen en kommentar