Jesus eller Paulus

(Kåseri på Bethel, Fredrikstad (FRIM) 7.april 2014):

Korvinduetpaulus 4 giotto-2Etter at vi ble enige om dette spørsmålet som tema for kvelden, har jeg nesten angra litt.

For dette er både et lett tema, et vanskelig tema, kanskje et overflødig tema, kanskje til og med et flåsete et….

Selvfølgelig er Jesus den største i troen vår, og Paulus hans apostel til hedningene.

Det er naturligvis ikke noe enten – eller her.

Men når spørsmålet likevel dukker opp i vår tid, er jo det fordi noen – meg sjøl inklusive – ser en guffen utvikling i kirken for tida. Temaet kan angripes fra en mengde vinkler. Etter fattig evne får jeg vitne om hva som faller meg i tanker når jeg begynner å grunne på det:

Jesus eller Paulus?

 

Først får vi ta en tur gjennom nær historie.

Vi begynner i Kråkerøy kirke 1. Påskedag 1942.

I gudstjenesten den dagen leste sogneprest Reidar Haugen fra prekestolen opp et dokument som het Kirkens Grunn. Det var utarbeida av Kristent Samråd og ført i pennen av Oslo biskop Eivind Berggrav, og første artikkel begynte sånn:

Vi bekjenner at den Hellige skrift er eneste grunnlag og rettesnor for kristelig lære og liv…

Det store temaet i Kirkens Grunn var at biskopene nekta å godta nazi-statens verdier og ideologi som grunnlag for kristen forkynnelse og lære.
Kirkens eneste læregrunnlag, Kirkens Grunn, var Den hellige skrift, GTs og NTs kanoniske bøker, altså også både Jesus og Paulus. En ideologi henta fra andre kilder hadde ingenting å gjøra i kirken.
På det grunnlaget nedla biskopene og mange prester embetene sine 1. Påskedag 1942.

Men etter krigen ble situasjonen en annen.

Det hadde skjedd en utvikling i samfunnet før krigen, og den fortsatte etter :
I norsk åndselite hadde det lenge vært en trend å frigjøre seg fra både kristen tro og moral.

Hva troen angår, kan vi nevne stikkord som opplysningstid, vitenskapstro, ikke minst den såkalte vitenskapelige ateismen. Tilsammen førte det i retning av at Gudstro ble noe for uvitenskapelige sinker.
Og nye moralske verdier hadde lenge modna blant intellektuelle. Nietzsches tanker om at Gud er død, moralen er forankra i mennesket, fikk gjennom Georg Brandes veldig innflytelse på hele åndseliten i Norge, blant annet Ibsen og Garborg. — Til massene kom nye moralske standarder ikke minst via Hollywood. Resultatet ble så smått at kristen moral ble noe for gammeldagse sinker.

Og nå kunne Statskirken – som katolikkene – konsolidert seg i en 2000 år gammel kristen tradisjon, og stått på at Guds Ord er Helligåndens verk og kirkens grunn.

Men isteden var det kommet en ny, historisk-kritisk teologi, som av mange ble brukt til å plukke fra hverandre bibelteksten og avmytologisere den: For eksempel fikk Jesu under, oppstandelsen og jomfrufødselen nye tolkninger som ikke skulle støte moderne sinn.

I tillegg sørga statsmakta for – gjennom hele 1900-tallet – at teologer som gikk god for alt dette nye, fikk innflytelse som biskoper i Statskjerka.

Første prøve på etterkrigs-regimet i kirken

fikk vi i Helvetesstriden i 1953. Jeg hørte ikke Hallesbys radiotale, men opplevde Hallesby på Bethel en gang 50-årene, – som en varm, kristen forkynner.

Radiotalen var vel ikke verre enn en utlegning av Joh 3,16: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Men i svært tydelige ordelag utmalte Hallesby muligheten for å gå fortapt, og brukte ordet Helvete.
Det fødte en mediestorm, og fikk den liberale Hamar-bispen Kristian Schjelderup til å rykke ut og si at den slags kristendom kjente ikke han.

Og selv om både Jesus og Paulus snakker klart om livets to utganger, skremte mediestormen hele kirken fra å snakke så høyt om disse tingene etterpå. Og det var bare starten på en utvikling som – slik jeg ser det – kom til å spille Paulus ut mot Jesus, eller kanskje rettere: Paulus ut over sidelinja.

Jeg husker særlig tre milepæler i denne utviklinga:

1. milepæl var KVINNEPREST-STRIDEN.

I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til prest i kirken, av biskop Schjelderup, og senere i statsråd utnevnt til sogneprest i Berg og Torsken.
To tredeler av bispekollegiet var imot detta. Årsaken var ikke minst noe Paulus skriver om at kvinner ikke skal tale og undervise i forsamlingen.

Nå er det ikke så klart at disse Paulus-ordene handler akkurat om prester. Metodistkirken i Norge hadde da også kvinneprester alt fra 1952. Og sjøl har jeg vært for kvinnelige prester fra jeg kunne lese Det nye Testamente på gresk.

Men poenget er at i 1961 ble kvinneprester påtvunget kirken ut fra likestillingsideologi.
Paulus ble satt til side av politikermakt med noen få biskoper – 30% – som gisler.
For meg var det første milepæl på veien til å nedgradere Paulus i kirken.

2. milepæl kom i 1983
da Børre Knutsen kjempet – eller rettere tapte – mot abortloven.

At livet er hellig fra unnfangelsen av, skriver Paulus om i Gal 1,14-16: Gud … utvalgte meg allerede i mors liv og kalte meg ved sin nåde…
Og fosterets hellighet ble aldri så klart som i Nasaret: Fra Marias bebudelse av fantes det ikke noe øyeblikk da Jesus ikke var der som foster i Marias liv.

I 1978, like før loven ble vedtatt, hadde biskopene da også protestert med et hyrdebrev som biskop Andreas Aarflot leste opp i en TV-sendt gudstjeneste fra Ullern kirke. Men for åpent TV-kamera ble hyrdebrevet møtt med en høylytt kvinnedemonstrasjon som på en uke samlet 10000 underskrifter. Et nesten hysterisk medie-raseri reiste seg mot den kvinnefiendtlige kirken.

Og i ettertid kan man kanskje si at Børres virkemidler ikke var de best egnede for å snu opinionen. Selv sto jeg midt oppe i det som prest, men jeg var feig, og ble med flertallet. Jeg orka ikke utsette meg sjøl for et solospill som ville koste meg – og ikke minst kone og barn – isolasjon og hets.

Men poenget er: kirken reiste seg ikke som kirke, i samlet bispekoollegium, og sa: vi kan ikke være religionsvesen for en stat med en ideologi som tillater drap på menneskefoster.

Isteden førte medietrykket til at Børre ble avsatt. Og statens ideologi om fosteret som en celleklump vant et lite – men dog – fotfeste i kirken.

Og nå avspeiles dette fotfestet i debatten om reservasjonsretten. Hvor blir det av hyrdebrevet til støtte for reservasjonslegene som ikke orker å bidra til drap på noe som – ikke er en celleklump, men – er like hellig som Jesus i Marias mage?

3. milepæl er dagfersk:
Nå arbeider flertallet av biskopene for å få innført kirkelig vigsel av homofile og lesbiske par.

Dette legitimeres med et kjærlighets-begrep som visstnok er hentet fra evangeliet, men som jeg har problemer med å finne der.

Og jeg tror ikke at noen kirkeleder ville funnet på å
– fornekte gyldigheten av Pauli klare fordømmelse av homofil praksis (Rom 1,25ff; 1Kor 6,9f, 1Tim 1,9f)
– eller tilsidesette Jesu sitat fra Skapelsesberetningen om mann og kvinne i Matt 19, 4ff –
dersom ikke opinionspress og statens lovgivning hadde tvunget det fram.

Nå er det ikke lenger snakk om at kirkeledelsen protesterer mot fremmed statsideologi, som den tross alt hittil har gjort. Nå skal statens ideologi få forrang foran Den hellige skrift, og det ironisk nok akkurat nå, når staten nylig har løsna på jerngrepet sitt om folkekirken.

De 3 milepælene illustrer etterkrigstidas utvikling:

I det minste er det ikke lenger tydelig at den Hellige skrift er eneste grunnlag og rettesnor for kristelig lære og liv.
Og iallfall er Paulus for alvor skjøvet ut på sidelinja.

Da må vi gå til Kilden: Det nye Testamente

og se om Paulus fortjener å høre hjemme på sidelinja.

Først vil jeg ta dere med til Salamis 

på østkysten 18okt-ti-DSCF0384av republikken Nord-Kypros.
En vårdag i året 46 gikk Paulus og Barnabas i land i der, ved starten av Paulus’ 1. Misjonsreise, da kristendommen var på vei for å erobre Europa.

Salamis var hjembyen til levitten og kyprioten Barnabas, og i det store Barnabas-klosteret der så jeg en gang et ikon som jeg aldri glemmer.

Det forestiller Barnabas som holder en oppslått bok i hånda. I storøyd forbløffelse leste jeg teksten som sto på boksidene. Oversatt lyder den slik:  

Herren sa til sine disipler: Den som hører dere, hører meg, og 18okt-ti-DSCF0385den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg. Omvend deg. 

 

Dette er hentet fra fra Luk 10,16, der Jesus sender ut de 70 disiplene for å forkynne og helbrede.

Altså: der på startstreken for kristen misjon har den ortodokse kirken blankpusset og heist opp Jesu egen autorisasjon av dem som brakte Ordet videre.

Som et diskret opplysningsskilt står meldingen til oss og alle Bibel-lesere: Barnabas og Paulus kom med Jesu eget budskap, med Herrens Ord.

Fra Salamis drar vi over havet til Korint

Der setter vi oss sammen med misjonæren Paulus i skyggen av Akrokorint og ser nordover i storbyen, mot eidet der Korint-kanalen skulle komme om noen hundre år.

Kanskje har apostelen et pusterom fra teltmakervirksomheten han drev sammen med Akvilas, skjønt han nok hadde det rimelig travelt på jobben. For dette er nok i året 51, på Paulus’ 2.Misjonsreise, og året etter skulle området oppe ved eidet syde av idrettsfolk og supportere som trengte provisorisk losji, som gode telt. I 52 gikk nemlig DE ISTHMISKE LEKENE av stabelen, pan-hellenske leker som i likhet med de OLYMPISKE, samla folk fra hele Hellas på baner og tribuner.

Men nå skriver Paulus brev. Det skal langt nordenfor Korinteidet og Isthmia, nord for Aten og Akaia og helt til Makedonia, til menigheten i Tessaloniki. Og blant mye annet skriver hedningmisjonæren følgende til de ferske kristne der i Makedonias hovedstad:

Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det — ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. (1Tess 2,13)

Og hvis vi går tilbake noen måneder, hører vi Lukas fortelle om hva som foregikk i Berøa like etter Tessaloniki-oppholdet som brevskriveren tenker på:

Men da jødene i Tessalonika fikk greie på at Paulus forkynte Guds ord også i Berøa, kom de dit … (Apg 17,13)

Og hadde vi vært med Paulus og Barnabas opp på den Anatoliske høysletta i det som nå er Tyrkia, på den 1.misjonsreisen, til storbyen Antiokia, byen som nå heter Yalvaç, ville vi sett dem stå utenfor byens synagoge og hørt dem si dette til synagogens folk:

Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det … så går vi nå til hedningene. (Apg 13,46)

Og om vi dertil hadde vært i Damaskus i år 33-34, i Ananias’ hus mens Ananias protesterte mot å oppsøke ex-forfølgeren, ville vi hørt Jesus si dette om Paulus:

Jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk. (Apg 9,15)

Da forstår ikke jeg annet enn at Paulus forkynner Jesu eget evangelium.

Jesu budskap i de fire evangeliene er jo at vi skal leve av hans nåde i hans kjærlighet: Et nytt bud gir jeg dere…

Dette budskapet om nåden og kjærligheten bretter Paulus ut i sine 13 brev.
Om nåden og syndenes forlatelse: for eksempel i Rom 8,1: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.
Om kjærligheten: for eksempel i en av Bibelens vakreste tekster, 1Kor 13, som rundes av slik: Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. (1 Kor 13,13)

Men når det gjelder kjærlighetsbudskapet, om kristnes nye liv i kjærlighet til Gud og vår neste, så er det viktig å ha klart for seg at dette kjærlighets-begrepet ikke innebærer syndenes tillatelse. Det innebærer syndenes forlatelse, men ikke syndenes tillatelse.

Dette ble synlig på Tempelplassen en gang, der Jesu kjærlighet og nåde mot et syndig menneske ble forent med en formaning: Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»(Joh 8,10-11)

Og Pauli formaninger leser jeg som utlegninger av samme Jesu omsorg for at livet skal leves i kjærlighet: Noen formaninger er til menigheter i samtida, andre til mennesker til alle tider. Noen er til de første adressatene om klesdrakt og mat og gudstjenesteskikker, andre er til oss alle om moral og livsførsel etter Skaperens rettesnor for det gode liv. Men alt er variasjoner over temaet kjærlighet.

Slik er det fordi Guds Ord for meg taler med en røst. Jeg er så enfoldig at jeg tror at Guds Ord fremdeles er Guds Ord, at det kan leses som det står, og skal forkynnes som det står, og at ikke en dåre skal fare vill.
Så for meg er ikke Den hellige skrift i indre konflikt:
Ikke Jesus eller Paulus, men Jesus og Paulus.

Og dette vitnesbyrdet mitt om dagens tema vil jeg runde av med å vitne om

Mitt ønske for Den norske kirke – kirken min

Jeg håper at det ikke er for sent, men at kirken – tross historien hittil – kan stå midt i folket vårt og vitne om at Den hellige Skrift forsatt er eneste grunnlag og rettesnor for kristen lære og liv.
Og håpet mitt er trefoldig:

1. Jeg håper at kirken alltid kan våge å være en mot-kultur
For en kristen kirke må alltid fastholde at Guds Ord er kristnes autoritet på tro og moral.

Slik begynte kirken i det hedenske Romerriket, og slik må det være i et etter-kristent samfunn – der tro og moral ligner mer og mer på det som var den gang:

Kirken er ikke en statens sub-kultur, men en motkultur som lyder Gud mer enn mennesker.

2. Jeg håper at kirken alltid vil ha åpne dører mot alle syndere
Vi er alle en døpt skare av syndere – pengegriske, promiskuøse, lidderlige, ukjærlige, mordere i gjerning, ord eller tanker, løgnere, avvikere, fråtsere, baktalere, feiginger, svikere av fattige og nødstedte, folk som begår fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelse, misunnelse, osv…

Men alle har vi også fått en frelser som åpner himmelen over og stenger helvete under alle som kommer til ham for å få kjærlighet og nåde.

Og deretter, med nåden i hjerte og hender, oppreist til et nytt liv i Kristus, sendes vi ut for påny å prøve å følge sannheten om et rett menneskeliv i kjærlighetens nye lydighet,

Og så, igjen, får vi alle lov til – 70 x 7 ganger, ja 70000 ganger – å komme til Jesus på nytt – med det som gikk galt i går, forgårs… – og starte nådens kretsløp på ny hos ham som sier Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt 11,28)

For inn til Ham skal kirken alltid ha åpne dører: til skriftemål, til bønn, til fellesskap og til nattverd.

3. Men samtidig håper jeg at kirken aldri vil velsigne det som Guds Ord kaller synd:
Jeg håper at kirken aldri henter sin lære fra en gudløs ideologi,
og lager liturgier for noe som Det nye Testamente lister opp i en lastekatalog,
om det enn er aldri så politisk korrekt.

For Guds Ord gir ikke syndenes tillatelse, bare syndenes forlatelse.

Og at BÅDE Jesus OG Paulus så det slik, det mente nok fedrene våre også.
De satte i sin tid opp noen ord på muren til gamle Bethel, det som lå ved rutebilstasjonen her i Fredrikstad.
Der lyste, i smijernsbokstaver mot den hvite muren:
LAND LAND LAND HØR HERRENS ORD.

Jeg håper de ordene kan lyse i oss alltid

Legg igjen en kommentar