Skiathos’ store dikter
Paulus gikk kanskje aldri i land på Skiathos. Likevel fins det minst én god grunn for en pilegrim til å gjøre holdt i Skiáthos by. Årsaken er det vesle Alexandros Papadiamantis-museet.
Aléxandros Papadiamántis ble født på Skiáthos 4. mars 1851. Han var prestesønn, og i hjemmet som nå er museum, er et rom der faren oppbevarte presteklær, bøker og det som ellers hørte til tjenesten som prest i den gresk-ortodokse kirken.
Hele barndommen tilbrakte han på Skiathos, og fullførte grunnskolen her. Videregående skole ventet ham på naboøya Skopelos, før han kom til Pireus og Aten og fullførte skolegangen der.
I 1872 reiste han til munkerepublikken Athos, og tiden med fordypning i fromhetslivet der kom til å bety mye for ham.
Aléxandros Papadiamántisble en av 1800-tallets mest innflytelsesrike greske diktere. Fra 1879 var han en etablert skikkelse i journalistikkens og litteraturens Hellas. Skrivingen hans spente over et stort register: Han virket som journalist og oversetter, skrev en rekke store romaner og mer enn 180 noveller. Både landsbygda og det urbane livet i de fattige nabolagene i hovedstaden var scener for skildringene hans
.
Blant han mest navngjetne romaner er Η Γυφτοπούλα («Sigøynerjenta»), Η Μετανάστις («Emigranten»), og Οι Εμποροι των Εθνών («Nasjonenes kjøpmenn»)
Romanen «Η Φόνισσα» fra 1903, (I Fónissa, «Morderinnen») som i 1983 kom ut på engelsk med tittelen «The Murderess», hører med til den nyere greske litteraturens hovedverker.
Spesielt tok han for seg religiøse og moralske emner. Det han skrev, var gjerne båret av dyp psykologisk innsikt, og viste hans empati for vanlige folk, uavhengig av om de var helgener eller syndere. Aléxandros Papadiamántis er blitt kalt «Den greske Dostojevski».
Papadiamántis var ikke bare en stor forfatter, men også en stor personlighet og et spesielt menneske. Han ble etterhvert svært populær, og aviser og blader tok med åpne armer imot alt han skrev og tilbød store honorarer. Men Papadiamantis brydde seg ikke om penger, og ba ofte om lavere honorar hvis han syntes summen var for høy. Han brydde seg heller ikke om fine klær og var i det hele rimelig uinteressert i utseendet sitt.
Han giftet seg aldri, og levde alene livet igjennom . De to store interessene hans var å observere og skildre livet til fattigfolk, og å søke stillheten i kirken. Han ble ofte omtalt som «munken midt i verden». Selv sa han dette om livet sitt:
«Så lenge jeg lever og ånder og er ved sans og samling, vil jeg aldri slutte med dette: å love og prise Kristus, å skildre naturen med kjærlighet, og med hengivenhet løfte fram det ekte greske folkelivet».
Et annet sitat av ham:
«Intet som et menneske ofrer, intet han gir til Gud eller til de fattige, ingen god gjerning, ingen dyd, ingen tålmodighet, ingen prøvelse, ingen tåre, – ingenting er bortkastet. Alt faller i fruktbar jord, lik hvetekornet, som Herren sa dette om: dersom det faller til jorden og dør, bærer det rik frukt.»
I 1908 vendte han tilbake til Skiathos og tilbrakte sine siste år på barndomsøya. Aléxandros Papadiamántis døde av lungebetennelse 3
. januar 1911, 60 år gammel. Hele landet sørget over ham. Flere artikler ble publisert til hans minne og minnegudstjenester ble holdt i flere byer.
Livsverket hans ble til mens Hellas ennå var en del av Det ottomanske imperium, og forteller om en mann som brant med den ild som Paulus en gang tente i Papadiamantis’ hjemland – uansett om Paulus var i land på Skiáthos eller ikke.