Mary Constanse Nilsen 1922-2011

.. i to måneder etter hjerneslaget ble 89-åringen stadig svakere. Laila og vi andre i nær familie fikk følge henne gjennom denne tiden.

Vi fikk gitt henne – og hun fikk gitt oss

takk for all kjærlighet og omsorg.

Den 12.11.2011 døde hun, og 18. november ble hun gravlagt på Kråkerøy kirkegård.

Jeg var prest, barnebarnet Per-Øivind sang, og barnebarnet Hilde la på krans fra de nærmeste.

 

Gravferd – Kråkerøy kapell

fredag 18.november 2011 kl 1100

Mary Constanse Nilsen

 

1  Klokkeringing

2  Preludium

3  Salme: Jeg er i Herrens hender

 

4  Inngangsord

L  Kjære sørgende. Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.

Vi er samlet her for å ta avskjed med Mary Constanse Nilsen. Sammen vil vi overgi henne i Guds hender til oppstandelsens morgen, og følge henne til det siste hvilested.

For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.   Joh 3,16

Og Gud sier i sitt ord: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.   Sal 50,15

 

5  Inngangsbønn

L  La oss be.

Herre vår Gud, hos deg er livets kilde.  I ditt lys ser vi lys. I deg er det vi lever, rører oss og er til. Bevar oss i liv og død i din kjærlighet, ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre.

 

6  Minneord

CONSTANS var keisernavn i det kristne Øst-romerriket. Constanse var det tilsvarende kvinnelige royale navn. Og Mary var keiserinne.  Stolt og selvstendig, mild og myndig regjerte hun over sitt keiserdømme i Dalkleven 6. Og alle vi som hadde det privilegium å vandre ut og inn av Mary Constanse Nilsens rike, takker fordi vi fikk lære et stort menneske å kjenne.

Hun var født lenger sør på øya, på Lunde. Men bare 3-4 år gammel flyttet hun og de 5 andre i familien Helgesen til Bjølstadfjellet. Hun var yngst, mye yngre enn søsknene Fritz, Solveig og Rudolf.

Noen utdannelse var det sjelden snakk om for ungdom fra arbeiderklassen i 1930-årene. Pappa Hjalmar som jobba ved Norsk Hydro på Rjukan, hadde mer enn nok med å trygge kona Jennys og barnas levebrød. Så Mary kom så smått i arbeid allerede i 12 års-alderen, som vaskehjelp i kontorene på Glomma Verksted.

Ganske ung møtte hun også kjærligheten. Under krigen ble hun gift med Finn Oliver Nilsen, og i 1943 fikk hun Laila. Ekteskapet medførte også flytting fra Kråkerøy, til enkle kår i brakkeleilighet på Øra. Der fikk hun sønnen Øivind, og der bodde de gjennom Lailas første skoleår. Da ble det laget en leilighet i bakgården i barndomshjemmet i Dalkleven, og der flyttet familien på fire inn tidlig på femtitallet.

Mary smakte vel aldri en dråpe sterk drikk i sitt liv, men det er jo ingen hemmelighet at Finn – tross alle sine gode sider – hadde store vansker med å mestre alkoholen. Problemene som det gav Mary, ble likevel for intet å regne mot det som skjedde i 1957. 12. juli det året døde Øivind av hjernebetennelse, bare 10 år gammel.

Dette enorme tapet kom til å forme henne resten av livet.

 

Arbeidet hennes var nok med på holde henne oppe både før og etter Øivinds død, og også gjennom mor Jennys død få år senere. Hun jobba i matvarebransjen hele sitt liv
. Etter skoleårene begynte hun i Klemsdals kjøttforretning i Storgata. Da den ble nedlagt, kom hun til Stabburets Matcenter i Brochs gate. Der arbeidet hun deltid i kjøttdisken og pakkeriet fra 1963 til hun gikk av med pensjon. Arbeid og kolleger betydde mye for henne.

 

I mellomtiden var også Laila gift og hadde flytta hjemmefra.  Men da vi skjenka henne det første barnebarnet, Hilde, kom noe av gleden tilbake i livet hennes. Hun visste ikke hva godt hun skulle øse over familiens nye solstråle.

For min del skjønte jeg vel aldri helt hvilket offer det var for Mary å oppleve at Laila og Hilde flytta langt vekk fra Kråkerøy, og at barnebarn nr 2, Per-Øivind, skulle komme til verden inne i Sørlandsskogene et sted.

Men nå hadde Finn fått bil, og de to gjorde ikke veien lang verken til Åmli, eller senere til Flisa i Hedmark. Og hver sommer ble nå Dalkleven 6 barnebarnas ferieparadis. Mormors varme hjem og varme hjerte ble ankerfester i prestebarnas omflakkende tilværelse.

I 1983 døde Finn, og som enke styrte hun nå eiendommen, som ble hennes da broren Fritz døde i 1988.

 

Hun var sterk, og lot ikke lett følelser løpe av med seg, men ett unntak fantes: små barn. Det kom ikke minst barna i nabolaget til gode, og som en av naboene skrev i en kondolansehilsen: Hun ble hele gatas oldemor
.

Heller ikke troen sin snakket hun om i tide og utide. Men gjennom engasjementet sitt i foreningsliv og kirke, både i Metodistkirken og på Kråkerøy, viste hun så menn både følelser og tro. Hun hjalp til på kjøkkenet ved eldretreff og mannsmøter på Misjonshuset. Og Pensjonistforeningen, kirkeforeningen, formiddagstreff og andre møter og gudstjenester fylte livet hennes med trygghet og glede.

 

En annen viktig ting for henne var håndarbeidet. Hun hekla til dagen hun fikk slag, og et påbegynt heklearbeid til ei julemesse ligger ennå på bordet ved sofaen hennes. Og mange er de store, heklede dukene og gardinene hun har gitt bort i åras løp.

Og vi må heller ikke glemme kattene hennes, både inne og ute. De ble dratt mot hennes store hjerte som av en magnet, og hun øste sin daglige varme over dem.

 

Men den aller største gleden for henne fra 1993 av, ble nok å oppleve oldebarna, Sara, Marte, Sunniva og Hallvard. I det siste gledet hun seg også over å få bonus-oldebarnet Ragnhild inn i livet sitt. Hun elsket å være sammen med familiens yngste, selv om hun hørte dårlig etterhvert. Og når hun ikke så dem, var hun i forbønn for dem, som for alle sine kjære.

 

Av foreningsliv var ikke minst møtene i Solliheimens Venner viktige for henne. Siden 1960-årene var hun medlem der. Og hver søndag kl 16 besøkte hun sine gamle venninner på Solliheimen. Derfor ble det helt riktig at da hjerneslaget rammet henne 13. september, ble det Solliheimen som til slutt tok i mot henne de siste dagene av livet.

Lørdag 12. november sovnet Mary stille inn med sine kjære omkring seg. Med takk for det hun betydde for alle som fikk det privilegium å lære henne å kjenne, lyser vi Guds fred over hennes gode minne.

 

6b Kranser: 

Hilsen fra  Hilde

Kjære mormor

Du har ikke hatt noe lett liv,

men du har båret det med stor verdighet.

Jeg vil takke deg for alle gangene du kom på besøk med bil fullastet av gaver til Per-Øivind og meg i Åmli og på Såset.

Hele familien husker campingturer til Øland, Engelsviken og Bevø

Jeg husker også din eneste flytur – til Stavanger for å besøke oss, hvor du klarte å få så mye turbulens at dere ikke fikk kaffe engang. Det har aldri jeg opplevd selv om jeg har flydd mye. Det ble med den flyturen, men du fortsatte å komme med tog og buss og sammen med mamma og pappa.

Siste gang var til Sunnivas konfirmasjon. Jeg hilser fra henne i USA. Hun ville gjerne ha besøkt deg før jul – men slik ble det ikke. Hun vil synge Amazing Grace for deg der borte i dag.

Jeg vil takke deg også for alt du har vært for oldebarna. Alltid en ting på lur eller litt penger. Alltid et ønske om å delta i livene våre. Og jeg takker for hvordan du har tatt imot Ragnhild som bonusoldebarn på samme måten som de andre.

Jeg takker deg også for at du slapp oss inn i smerten med å bli syk. At vi kunne få være der for deg – særlig mamma den siste tiden.

Så sørger vi over at du er borte – Noe blir aldri det samme i Fredrikstad

.

Jeg håper du ser oss i dag mormor. Og at du har det bra og får masse fred og kjærlighet.

Vi lyser fred over ditt minne.

 

7  Per-Øivind synger – Eg veit i Himmerik ei borg

 

 

8  Skriftlesning

L  La oss høre hva Guds Ord vitner om livet og døden,

om dommen og vårt håp i Jesus Kristus.

 

I Forkynnerens Bok kapittel 3 leser vi:

Alt har sin faste tid,

alt som skjer under himmelen, har sin tid:

en tid til å fødes, en til å dø,

en tid til å plante, en til å rykke opp;

en tid til å gråte, en til å le,

en tid til å sørge, en til å danse;

en tid til å lete, en til å miste.

Alt skapte han vakkert i sin tid.

Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter.

Jeg skjønte at alt det Gud gjør, varer til evig tid.

Ingen kan legge noe til,

og ingen kan trekke noe fra.   Fork 3,1-2.4.6a.11a.14a

 

I Åpenbaringsboken finner vi dette:

Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa da til meg: «Se, jeg gjør alle ting nye.»   Åp 21,1-5a

 

Og i Johannesevangeliet sier Jesus dette:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien? » Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»   Joh 14,1-6

 

Slik lyder Herrens ord.

 

9  Salme / Bønnevers: Tider skal komme

 

10 Tale – Matt 11,28

For noen år siden ble Mary intervjua i Kråkerøy Menighetsblad om hvilken salme hun likte best.

Hun nølte bare et tidels sekund, så kom svaret kontant: – Det er «Hvilken venn vi har i Jesus». Den har ord og toner som varmer inn i sjela og hjelper i hverdagen, sa hun: «Er ditt hjerte fullt av uro, tror du trengsler forestår? Jesus er den beste tilflukt når til ham i bønn du går».

Det var jeg som intervjua henne, og jeg glemmer aldri den kontantheten
.

Når spørsmål var om tro og salmeskatt, så var det selve kjernepunktet som opptok henne: Jesus, den levende og nærværende, han som alt begynner med og alt skal slutte med.

Alt som betyr noe for oss i liv og evighet, – i motvind og maksvær, i sorger og gleder, i smerte og fryd -, det koker til syvende og sist ned til innledningsordene i Marys yndlingssalme: Hvilken venn vi har i Jesus.

Når alt utvendig er skrella vekk fra våre liv, når penger blir betydningsløse og helsa svikter, da trenger vi bare denne treenige sannheten om Guds kjærlighet: at Jesus Kristus er død og oppstanden for oss, at han rekker nådige hender mot oss, og at han er så nær oss at han bare er to foldede hender unna.

I Matt 11,28 sier Jesus det slik: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.

Han sier ikke: jeg vil gi dere lykke og sorgfrihet.

Han lover ikke smertefrihet og garanti mot ulykker og motgang – eller død.

Men han sier: Jeg vil gi dere hvile.

Noen ganger kan den hvilen se ut til å være langt unna.

Jesus så også det.

Nylig leste vi jo at Jesus selv forberedte sine på at angst kan true hjertene. Men midt i alt som skjer, sier han, så er han altså med oss, og holder på å forberede ei evig framtid for oss i Fars hus, – og dit han går, der all hvile og fred finnes, dit vet vi veien, sier han.

Disippelen Thomas skjønte ikke det helt: «Herre, hvordan kan vi vite veien?» Jesus svarte: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»

Dette levde Mary på, og dette døde hun i.

Da smertene og uroen kom de siste dagene, var det ett sted hun visste å henvende seg: Jesus, hjelp meg.

I Jesu navn gav hun seg ut på Veien til Livet gjennom Sannheten. Sannheten om hvilken venn – i liv og i død – vi alle har i Jesus. Sannheten om at han vil gi oss hvile.

 

11  Bønn

L  La oss be.

Herre, nå vil vi takke deg for alt det gode som Mary Constanse Nilsen har fått bety i livet sitt.  Vi ber deg,  bevar hennes minne mellom oss og gi oss alle din hjelp i sorgen.  Du som i din sønn Jesus Kristus har gitt oss seier over døden:  Led oss ved din Hellige Ånd så vi aldri kommer bort fra deg,  men lever vårt liv i troen på din sønn og en dag når fram til det evige liv i ditt rike, ved Jesus Kristus, vår Herre.  Amen.

13  Herrens bønn

L  La oss sammen be Herrens bønn.

 

A  Fader vår, du som er i himmelen.

La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme
.

La din vilje skje på jorden som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.

Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde.

For riket er ditt, og makten og æren i evighet.  Amen.

 

14  Salme: O Jesus, åpne du mitt øye

 

14b  Per-Øivind synger: Blott en dag…

 

15  Postludium

Under postludiet bæres kisten ut.

 

 

JORDPÅKASTELSE

Ved graven:

16  Salme: Så ta da mine hender v 1

18  Bønn ved gravstedet

La oss be:

Herre Jesus Kristus, la Mary Constanse Nilsen få hvile i fred under korsets tegn til oppstandelsens morgen. Hjelp oss i liv og død å sette vårt håp til deg.

 

19  Senkning

Som hovedregel senkes kisten helt ned.

 

20  Jordpåkastelse

L I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Deretter kaster liturgen tre ganger jord på kisten og sier:

Av jord er du kommet.

Til jord skal du bli.

Av jorden skal du igjen oppstå.

 

21  Skriftord og velsignelse

L  Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!   1 Pet 1,3

 

L  Ta imot velsignelsen.

Herren velsigne deg og bevare deg.

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.

Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

 

22  Salme: La intet mer oss skille…