Hans Nielsen Hauge

«Følg Jesum»

HAUGELI4Alle som kommer til eller fra Rolvsøy kirke, får en hilsen fra Hans Nielsen Hauge. På en rullestein som er hentet fra farsgården hans, og som nå ligger like ved veien mellom parkeringsplas­sen og kirkedøra, står innhugget to av hans siste ord på dødsleiet. De to ordene er: «Følg Jesum».

Den alderdommelige språkformen bare understreker styrken og enkelheten i meldingen. Den store åndshøvding hadde ett stort anliggende, én brann i hjertet. Det var at både sambygdinger og landsmenn skulle vende om fra å følge sine egne lyster og tanker og og innfall, og isteden følge den oppstandne og levende Herre.

Den 3. april dette året er det 225 år siden Rolvsøys store sønn ble født. To dager senere, på langfredag, 5. april 1997, fei­rer vi 200-års minnet for hans åndelige gjennombrudd på åkeren ved fedregår­den, like ved det nåværende Hauges Minde.

Her i distriktet rundt Hauges barn­domshjem er det fler enn jeg som håper og ber om at denne markeringen må bli noe mer enn en festlig forestilling.

Kultursentrum?

For eksempel håper jeg at vi kan få la­get et stort og innflytelsesrikt kristent kultursentrum her, nær fødestedet til Rolvsøys store sønn.  Barndomshjem­met er bevart og har mange spennende severdigheter. Men i tillegg burde det være mulig å utvide anlegget med en mer omfattende muse­ums-del og dertil skape et bibliotek og et studiesenter.  Hans Nielsen Hauges fødested fortjener å være både et kultur­sentrum og en turistmagnet.

Aldri mer svik mot lekfolket

Like sterkt håper jeg at vi som kirke aldri mer må svikte den som brenner for Kristi sak. Justismordet på predikanten som ble sittende et decennium bak lås og slå for praktisk talt ingenting, er ett av de mørkeste kapitlene i kirkehistoria vår.

Heldigvis fantes det lyspunkter. Biskop Johan Nordahl Brun i Bergen tok Hauge og hans bevegelse under sin beskyttelse. I et embetsskriv av 12. mai 1800 skriver han f.eks til prestene på Voss at det ville være uverdig for prester å sette igang en «inkvisitorisk jakt etter» disse enkle legmenn og velmenende zeloter. De banner ikke, svirer ikke, volder ingen bry. I en samtid som hadde sett så mye frivol elendighet «luxuriere i kirkens skiød» uten straff, måtte det mer enn noensinne være en lekmann tillatt å «læse, synge, bede og tale som best han kan til et litet broderskap, som vil høre ham.»  Biskop Brun sto selv for en be­kjennelsesglad bibelkristendom, og skriver senere til en prest som ville av­sette en haugiansk lærer, at han, sogne­presten, tvertimot skulle omgås haugia­nerne med skånsel, slik det høvet seg for geistlige «som selv prædike omven­delse, tro og afholdenhet.»

Dessverre fikk ikke biskop Bruns syn gjennomslag i kongeriket, iallfall ikke straks. Men det er kanskje et godt omen at Kirkemøtet vårt nå foregår i Bergen. Min bønn er iallfall at biskop Bruns «bergens-modell» må forbli retningsgi­vende for forholdet mellom den såkalt offisielle kirke og lekfolket.

Arven

Men framfor alt er det min bønn at to ord kan stå innrisset, ikke bare på stei­ner ved kirker, men også i hjertene til leg og lærd i kirken vår når jubileet er over: «Følg Jesus». For så enkelt kan en summere den veldige rikdommen som ligger i arven fra Hans Nielsen Hauge.

Denne arven er egentlig så formida­bel og mangefasettert at det er uråd å skrive fyldestgjørende om den i en tids­skriftartikkel. Det er så mye vi i vår tid kan lære av dene mannen. Men sett fra åkerkanten her nede i Østfold, gjennom brillene til en enkel landsbyprest, er det likevel noen sider ved livsverket hans som jeg synes er særlig viktige å frem­heve i dag.

Iveren for å få med sine egne

Den 5. april 1796 begynte Hauge sin historiske gjerning ved å tale med to av søstrene sine, som vendte om til Herren denne samme dagen.

Han strøk rett hjem fra plogen og det hele. Ifølge lokal overlevering her i Rolvsøy var det folkene på nabogården, den som nå ligger i krysset mellom Saxegårdsveien og Hans Nielsen Hau­ges vei, som fikk se hesten stå forlatt der ute på åkeren, og tok seg av den og bragte den hjem. Hans Nielsen selv var så overveldet av det han hadde opplevd, at han ikke sanset seg med det samme. Men i løpet av dagen hadde han altså rukket å samtale med søstrene. Og de ble så grepet av den ild som var i ham, at de selv ble antent av troens brann.

Og hele resten av året 1796 virket han ikke utenfor hjembygda. Det første året viet han sine egne, familie, nboer, bygdefolk. Først deretter begynte virksomheten og vekkelsen å bre seg ut over landet.

I kjølvannet av Hauges bevegelse oppsto etterhvert en vidstrakt misjons-virksomhet. NMS ble grunnlagt i 1842. Den indre misjon ble snart et begrep. Gjennom møter og annen virk­somhet vokste det norske kristenfolks engasjement for å vekke troen hos an­dre, nært og fjernt. Alt dette høster vi frukter av den dag i dag.

Men det er viktig at vi aldri glemmer bildet av den enkle bondegutten som deler sin tro med familiemedlemmene sine.

Verd å erindre er også at Hauges eneste sønn ble en av sin tids mest akte­de og avholdte prester.

Det første og aller viktigste for oss som kristne er å fostre og nære troen hos våre egne familiemedlemmer. For­eldre som straks lærer sine døpte barn om Jesus, virker i Hauges ånd. Et viktig element i arven etter Hauge, er den spontane iveren for å få med sine egne på troens vei.

Ånden og Ordet

Til tross for sin sterke opplevelse denne aprildagen, og flere liknende senere i li­vet, synes jeg det er sterkt å legge merke til hvordan den store åndskjempen alltid var imot å bygge kristentro på opplevel­ser.

Han taler stadig i skriftene sine om «Ånden og Ordet» som en uløselig en­het. «Jeg troede ikke min følelse, mit indvortes lys, uten at det stemmede med Jesu og apostlenes lære,» sier han, og er i det hele overmåte tilbakeholdende overfor mirakuløse åndsvirkninger. Tungetalen, for eksempel, anser han som noe som nok hadde sin tid i den første kristne menighet, men som nå har mistet sin betydning. Nå kan vi lære oss fremmede språk, mener han, og kan ti­logmed få hjelp av Helligånden til å læ­re dem lettere.

I en tid da mange kristne vandrer fra menighet til menighet for å oppleve stadig sterkere og mer ekstatiske ånds­manifestasjoner, har vi her for oss et viktig korrektiv fra norsk kristenlivs kanskje største åndshøvding.

Det er og blir Ordet som er Helligån­dens normale kommunikasjons-kanal, mener han.

Visst regner Hauge med at Herren kan inngi sterke opplevelser også uten at Ordet er i bruk. Det skulle bare man­gle, etter opplevelsen på åkeren to dager etter tjuefemårsdagen. Men slikt er og blir unntaket. Det er ikke noe som skal etterstrebes og løpes etter, og framfor alt skal slikt alltid prøves på om det i ett og alt stemmer med den Hellige Skrift.

Hauges blyghet for å fortelle om sine egne åndelige opplevelser vitner om hans grunnfestede syn på disse sakene. Det er Ordet som Ånden taler gjennom.

Vitalisering av luthersk kalls-etikk

En strålende sommerdag år 1803 kom Hauge til Målselv i Troms.  Han var ventet. Vennene hadde samlet seg på en av de større gårdene i nærheten av Bar­dufossen der nå bygdesenteret ligger, for å høre den langveisfarende predikan­ten som det gikk så mange lov­ord om.

Da Hans Nielsen Hauge omsider kom, stanset han på tunet, midt mellom dem alle. Men istedenfor å starte noe møte, sa han, ifølge lokal overlevering:  «Ser dere ikke hvilken fin dag det er?  Og se på alt høyet dere har liggende ute. Nå er det ikke tid for ha møte og høre. Nå er det tid for å gå, hver til sitt og ar­beide og berge avlingen».

Dermed sendte han alle avsted for å redde inn vinterfôr til buskapen. Det ble en minnerik lek­sjon i en kristens plikt til å utføre sin daglige gjerning og se en gudstjeneste i det. Og tendensen til svermeri og over­spent åndelighet som hadde begynt å rø­re på seg i bygda, fikk et grunnskudd.

Hans Nielsen Hauge er ikke minst berømt som en av de store gründerne i norsk historie. Overalt fikk han istand næringsvirksomhet. I Målselv ble han for eksempel overveldet av mulighetene han så i selve Bardufossen, og foreslo blant annet, fremdeles i følge lokal overlevering, at her burde bygges stam­peverk, til stamping av vadmelstøy.

Overalt hvor han reiste, hjalp han til i arbeidet på gårder og i hjem, og foreslo forbedringer i driftsmåtene. Underveis fra sted til sted gikk han og strikket. I Eiker startet han en papirfabrikk som ble en mønsterbedrift. Han så det som en kristen kallsoppgave å gjøre seg «Jorden underdanig» (1 Mos 1,28).

Evnene hans når det gjalt praktisk arbeid og evne til nytenkning ble så anerkjente at han i 1809 til og med ble løslatt fra fengslet, mot kausjon, for å reise langs kysten og starte opp saltko­kerier.

Og både ved sitt eget eksempel og gjennom stadige påminnelser, la han vennene på hjerte å utføre sin daglige gjerning som den tjenesten for Gud den er.

På denne måten fortjener han en stor plass i vår kirke også som fornyer av luthersk kallsetikk.

For Luther var det en stor og viktig plikt å utnytte de mulighetene som Gud har gitt oss i skaperverket til å bedre vå­re egne og vår nestes kår. «Den som vender seg til Gud med bønn om direkte hjelp ovenfra, uten å ha utnyttet den hjelp til selvhjelp som den ytre skapel­sens gaver utgjør, den frister Gud og kan ikke regne med bønnhørelse».[1]

Et menneskes «kall» er ikke bare kallet til å være prest og predikant, mener Luther. Sitt kall er man tvertom satt i av Gud en­ten man vil eller ikke, i og med at man har de mennesker omkring seg som man har, og den daglige gjerning som man utfører. I utlegningen av Bergprekenen 1532 sier han f. eks. at en håndtverkers verksted er som en Bibel, der det står skrevet hvordan han skal te seg overfor sin neste. Verktøy og målestav, finger­bøl og nål, er som overskrevet med bi­belord, og overalt roper de: Bruk oss til å tjene din neste med.[2]  En kristens vit­neplikt består ikke minst i å være far, mor, sønn, datter, ektefelle, kollega og nabo på en måte som vitner for, og ikke imot, den Herre vi tror på.

Denne viktige siden ved luthersk kristendomsforståelse har vel ikke alltid vært slik i fokus som den fortjener i norsk kristenliv. Ved et Haugejubileum er det all grunn til å trekke den inn i rampelyset igjen.

Daglig andaktsliv

Nettopp på grunn av at den kristnes liv på alle måter skulle vitne om Kristi godhet og vilje, var Hauge også en sterk tilhenger av å ha et ordnet andaktsliv. Det tilskyndet han vennene ivrig til. Blant annet utgav han lange, faste bøn­ner som den troende kunne bruke i sin andakt morgen og kveld.

Det han var aller mest redd for, ser vi i hans «Testamente til sine venner», var at «Lunkenhet, Sikkerhet og Splidaktig­het skulde indtrenge blant de Troende. Det er min siste Vilje og min inderlige Hjertes Formaning, at I over alle Ting vaager over disse farlige Fiender, som visst har sin Rod i andre Synder; thi Sikkerhed oppstår av Stolthet og av Innbilningen om at man er Fuldkom­men, Lunkenhed har Næring, dels av det ustadige Sinn, der kjedes ved det ene Guds Ord der ikke kildrer Sansene, dels av at de ikke blir aktet og æret nok, dels av den dovne Natur, Verden eller Kjø­dets Kjærlighet, der ikke finner sin Lyst i at gjøre Guds Vilje, Splidaktighet har sin første næring i stolthed…»

Medisinen mot alt slikt er å våke og be. Det er å søke inn i stillheten for Her­ren. Slik ville nok Hans Nielsen ha ett og annet å bemerke til den kristne som idag lar sitt andaktsliv styre av tilfeldig­hetene. Det er nok ikke tvil om at mye trist i våre menigheter nettopp har sin årsak i at man ikke har prioritert et ordnet, personlig andaktsliv.

Å søke inn i sitt lønnkammer og å finne fram til gode, faste bønner som en ber morgen og kveld, er altså slett ikke å forfalle til vanekristendom. Tvertimot er det god forvaltning av ar­ven fra Hauge, og via ham fra Herren selv. Jesus lærte oss jo nettopp å be en fast bønn, Han gikk «etter sin sedvane» i synagogen, og viser oss veien til et ord­net andaktsliv i hjem og menighet.

Lojaliteten til kirken

Noe av det som griper meg sterkest ved Hans Nielsen Hauges liv og historie, er hans rørende kjærlighet til den kirken som bød ham så mye vondt.

Våren 1903 gikk han på ski over Saltfjellet på sin vei nordover mot Troms. Det ble en utrolig strabasiøs tur. Veiviseren han hadde med seg, tok feil av veien. Først etter tre dager, og etter at nista, som blant annet be­sto av barkebrød, var slutt, kom de fram til en gård i Saltdalen. Det var ved midnattstid. Men da Hauge hadde sovet i omlag to timer, våknet han av at folket på gården begynte å gjøre seg klare til å reise til kirke. Da sto han straks opp for å slå følge med dem.

Denne gripende iveren etter å søke til gudstjenesten på søndag, forble et grunnfestet trekk hos ham hele livet, tross fengselsopphold og mye uforstand fra kirkens prester og biskoper.

Og i sitt «Testamente til sine venner» av 7. mars 1821, skriver lekmannshøv­dingen blant annet slik: «Thi er min siste Vilje, at I he­refter som forhen ganske ene holder Eder til vor Stats Religion, saa i modta­ger af de ofentlige Lærere alt hvad deres ofentlige Embete medfører. I gaar da i Kirken, anamer Sakramentene, ved Æg­teskab giør dem Vielsen, samt ved Dødsfald Iordpaakastelse og alt annet der hører til god Orden».[3]

Dette er ellers ganske i tråd med god gammel kirkelære. I Nord-Afrika oppsto den første livskraftige «frikirke» like etter år 315 under ledelse av Donatus, som bl.a. hevdet at kirkens hellighet var avhengig av embetsbærernes hellighet. Hvis en syndig prest meddelte sakra­mentene, var sakramentene altså ikke gyldige. Dette førte med seg en lang strid, som først under Augustin (354-430) ble avgjort i Donatus’ disfavør. Etter denne «donatistiske strid» har kir­kens offisielle lære alltid vært at «både sakramentene og Ordet er virksomme på grunn av Kristi innstiftelse og befa­ling, selv om de meddeles av onde».[4] Og selv om Hauge til tider tumlet med donatismens problem, inntok han altså det samme standpunkt som bekjennelsesskriftene.

I vår tid er ser man ofte ansatser til at hvis en prest i en menighet ikke lærer eller lever slik lekfolket ønsker, så trek­ker mange seg unna hans gudstjenester. Men isteden burde man vel da, mer enn noensinne, slutte opp om gudstjeneste­ne, be for og samtale med den som man mener lærer og lever vrangt, og slik bidra til å redde menigheten på lang sikt. I en levende menighet har enhver kristen medansvar for at alle som døpes, har et godt åndelig hjem å vokse opp i. Da er det viktig at kirkens fotfolk erobrer kirkens rom og gjør sitt til å rense det.

Slik jeg ser det, er det nok denne linjen som er i Hauges ånd. Hans egen trassige trofasthet mot kirken førte da også i høy grad til at den ble renset innenfra.

Hjertesaken: at kirken må følge Jesum.

Men framfor alle ting håper jeg at Hans Nielsen Hauges ord på dødsleiet må ly­se for oss alle i Den norske kirke heret­ter. I vår tid, med nye kirkelover og ho­mofilidebatter, med stormende kirke­møter og sprikende bispeuttalelser, med angrep fra såvel humanetikere som her­lighetsteologer, er det egentlig en rekke temaer som fortjener høyprioritet i kir­kebildet. Men det viktigste av alle te­maer er å følge Jesus.

Å følge Jesus er for det første å snu seg fra en retning man tidligere gikk, og stikke ut ny kurs. Det er å forlate noe en tidligere drev med, slik de første disiple­ne forlot alt og fulgte ham (Luk 5,11). Det er å ha daglig samkvem med den oppstandne Herre gjennom et ordnet andaktsliv. Det er framfor alt å ikke lenger bare dilte avsted gjennom livet etter egne lyster, tanker og innfall.

Kristenlivet blir i Bibelen noen gan­ger kalt for den nye lydighet (Rom 1,5, 1.Pet 1,2). Det er å leve i lydighet mot de ti bud og kjærlighetsbudet, som er Jesu egen oppsummering av og for­tolkningsnøkkel til budene. Slik Han gikk foran oss, og slik Han behandlet medmennesker og slik Han oppførte seg i forhold til Guds vilje i alle ting, slik skal vi følge Ham etter.  Det er å følge Jesus.

Å være kristen, er ikke å leve som en har lyst, deretter innkassere tilgivelse, for så igjen å leve som en har lyst, og så videre.  Å være kristen er tvertimot å hente tilgivelse, deretter å leve for det Jesus vil, for så igjen å hente tilgivelse fordi det ikke gikk så bra, og så videre. Og det er en himmelvid forskjell mel­lom disse to modellene.

Hauges skrekkscenario var at kristne skulle begynne å «synde paa naaden». Han hadde slik angst for at forsoningen kunne bli tatt «forfengelig,» at han ikke ville snakke så høyt om «troen alene«.  Isteden forkynte han alltid «den levende tro», troen som viser seg og er virksom i gode gjerninger. Når han taler om forsoningen eller om syndenes forlatelse, er det moralske aspektet alltid der samtidig.

Å følge Jesus, innebærer altså at for­sakelse er noe normalt. Når jeg har lyst til å mele min egen kake, vil Herren of­test at jeg først skal mele andres. Hen­synet til ektefelle og barn, foreldre og andre som stoler på oss, skal overstyre hensynet til hva jeg sjøl synes ville være mest behagelig i øyeblikket. Herren sier: «Den som vil følge etter meg, må for­nekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg» (Luk 9,23).

Men samtidig betyr det å følge Jesus, et liv med framtida foran seg. For bare i Kristi fotspor går veien vår gjennom li­vet, døden og dommen og helt inn i Guds evige samfunn der elver er rene som krystall og gater er rene som gull, der byen skinner som edelstener og frukttrærne bærer frukt tolv ganger i året (Åp 21,10-22,2).

To hundre år etter bærer Hans Niel­sen Hauge fremdeles dette kallet til oss, ikke bare for oss som går i Rolvsøy kirke, men til alle i hele kongeriket. Han bærer det til oss ikke bare fra en stein, men fra sin egen brann for menneskers frel­se: «Følg Jesum!»

Geir Harald Johannessen  (1997)

 


[1]  Gustaf Wingren, «Luthers lära om kallelsen», s.131f

[2]  W.A. 32, 495:29 – 496:2

[3]  Hans Nielsen Hauges Testamente til sine Venner, paragraf 5.  – I en fotote til dette skriver Hauge følgende: «Denne 5. Paragraf kunde været til overs, thi vi har aldri haft Sind til Sekteriskhed eller til at forlade Landets Religion; men nogle udenfor har frøktet for, at I efter min Død forlod denne Statens Orden, hvilket jeg slet ikke formoder. I alle Tilfælde er nu denne en Advarsel.»

[4]  Confessio Augustana art 8.