Litt slektshistorie fra familien til ekteparet Anton Johannessen (16.3.1873-13.8.1952) og Julie Johannessen f. Pettersen (13.4.1874-14.9.1955)….

Fortalt av yngste sønn, Harald Johannessen, f. 14.08.1917, d. 31.12.1999. Han avsluttet fortellingen i 1995. Den siste i søskenflokken, Louise, død)e i november 2009, knapt 98 år gammel.

Anton og Julie Johannessens liv og virke

Jeg som skal forsøke å skrive dette, er Harald, den yngste av Anton og Julies barn. Meningen er å forsøke å tegne et bilde av et liv som er helt fremmed for mange nålevende og for nyere generasjoner. Jeg ville være glad om noen av disse vil lese beretningen, for da tror jeg de etter hvert vil kjenne seg stolte av sitt opphav.

Gudsfrykt med nøysomhet

Far og mor kom fra ganske alminnelige kår, og skulle jeg sette overskrift over deres liv og virke, måtte det bli det kjente ordtaket GUDSFRYKT MED NØYSOMHET.

Besteforeldrene

Far og mor hadde jo også et opphav. Det sier seg selv at jeg, som den yngste av deres 9 barn, vet nokså lite om dette. Men noe vet jeg, og jeg skal etter hvert formidle dette så godt jeg kan. Den eneste av mine 4 besteforeldre som jeg vet jeg har møtt er farfar.

Mine bestemødre har jeg aldri sett, for de var døde før jeg var født.

Morfar har jeg muligens sett, men husker ham ikke.

Men som sagt, farfar husker jeg. Jeg mener å huske at jeg sammen med far ofte besøkte ham, gjerne en søndags formiddag. Han hadde en krakk stående utenfor skjulet sitt, og der satt vi, og hadde en herlig utsikt mot Krossnes og Kråkerøy. Jeg har blitt opplyst, at det hus som farfar bodde i, og som nå heter Nordre Fageråsvei 8 B, ble bygget av hans far igjen. Altså min oldefar. Jeg tror huset ligger på det høyeste punktet på Fageråsfjellet, derfor den flotte utsikten, og det hadde tomt helt ned til vannet, med trapper som adkomst.

Som jeg tenker tilbake på disse stundene nå, og på fars omtale av sin far, så tror jeg det var et veldig fortrolig forhold dem imellom. De var begge sjømenn i sin tidligste ungdom. Ja, farfar var sogar selfanger. Senere i livet ble de arbeidskamerater i Græsvigs Brugs Prambyggeri. Hvor lenge denne tid varte vet jeg ikke sikkert, men det var i alle fall farfars siste arbeidsplass.

Jeg får vel også ta med her at det jeg vet om farmor er at hun og farfar giftet seg i januar i 1837. Mormor og morfar vet jeg nokså lite om. Men jeg vet at de var pedeller på Gressvik Bedehus en del år. De ble gift i 1863 og fikk 6 barn, hvorav bare mor og onkel Johan vokste opp.

Onkel kommer jeg tilbake til senere i beretningen. Han hadde en sønn som het Rolf , og som nylig gikk av som pensjonert lektor fra St. Olavs Gymnas i Sarpsborg. Morfar vet jeg opprinnelig kom fra Sverige og vokste opp på en gård i Asak, men hvor vet jeg ikke.

Han og Ellens morfar var gode kamerater. Han var ofte i Trondalen, altså Ellens mors barndomshjem, og som en liten kuriositet kan jeg nevne at han var fadder til Ellens morbror Hans. Ellen, det er altså min avdøde hustru, så hennes navn vil vi naturlig nok stadig støte på. Hans slo seg ned i Amerika, og hans sønn Stanley er i dag prest der. Vi sender julehilsener til hverandre hvert år.

Mor og far

Men nå får jeg vel begynne å fortelle litt om det jeg egentlig har tenkt å gjøre. Mine foreldre Anton og Julie Johannessens liv og lagnad. Far ble født 16. mars 1873. Mor ble født 13. april 1874. De giftet seg i 1897, og de fikk et langt og lykkelig liv sammen. Et liv som nok også til sine tider kunne bli temmelig strevsomt. De fikk jo etter hvert mange munner å mette, 9 barn ble det etter hvert, hele åtte gutter og en jente. Men la oss begynne med begynnelsen.

Prambyggeriet

Fars sjømannsliv var forlengst forbi da han giftet seg. Han var da ansatt i Græsvig Brugs Prambyggeri. En meget tung og slitsom arbeidsplass, for å si det mildt. i dag er det vel knapt noen under 40-50 år som aner hva slags prammer det er jeg snakker om. Det var nemlig to slag av dem DEKKSPRAMMER OG HUSPRAMMER. Og for at alle skal skjønne hva jeg snakker om , må jeg vel gjøre noen skisser :

DEKKSPRAMMER var enkle, og så omtrent slik ut:

HUSPRAMMER omtrent slik:

 

En tung jobb

Som jeg sa innledningsvis var dette en meget tung arbeidsplass. Disse prammene måtte jo på land en gang iblant for reparasjoner både over og under vannlinja. Og ilandsettingen måtte utrolig nok gjøres med handmakt! Med hjelp av en enkel og primitiv handwinsj, med 2 mann ved sveivene. Når de måtte ta seg en nødvendig pust ble winsjen låst med en enkel tannsag. Og det sier seg selv at en liten glipp her kunne få temmelig ubehagelige følger. Prammen lå på treruller, og et mindre forsøk på å holde igjen med sveivene ble til noen kraftige bakslag, eller i verste fall en ubehagelig luftetur. Prammene var jo ikke akkurat noen lettvektere, bygget som de var av 7 til 8 » x 3 til 4″ planker, og når beddinga hadde en ca. 12 – 15 graders helning var de ikke gode å stanse når de først hadde kommet i sigen. Men utfallet av det hele var jo nye svettedråper for de 2 ved sveivene for å få tungvekteren tilbake igjen.

Å få dekksprammene og husprammene på land foregikk på samme måte. Men husprammen måtte jo først bli kvitt huset. Og dette var en meget sinnrik affære, så nå kommer vi til skissene som er tegnet foran. Sinnrik i all sin enkelhet kan en si. Alle disse prammene kom jo fra bruket, og måtte selvsagt komme vannveien. På den tiden var det åpent vann helt fra bruket og inntil prambyggeriet. Prambyggerifjorden hadde vi ungene døpt denne vannveien. Inn denne fjorden måtte altså disse prammene bukseres. Som alt annet, med handmakt. Med et svært og svart monstrum av ei eike med en mann ved årene ble prammen slept innover. Ombord i prammen en mann med en hake som hjalp til med styringa.

Og siden det nå er husprammer vi snakker om, så foregikk dette alltid ved høyvanne. Hvorfor? Jo nå kommer vi til det smarteste ved hele operasjonen. Inne ved beddingen var det bygget 2 brohoder, ett på hver side, og inn mellom dem ble prammen buksert. Så var det å vente tålmodig på at vannet skulle falle, slik at huset som stakk litt utenfor prammen, pent og pyntelig landet på brohodene, og prammen ble fri og kunne trekkes på land, og nødvendige reparasjoner kunne foretas. Etter dette var det å gjøre samme operasjon som ovenfor, men nå i omvendt rekkefølge. Altså prammen ut mellom brohodene på lavvann, så vente på høyvann til huset lå vel plassert og utsleping kunne foretas.

Men nå er det på sin plass å si at det også var en tredje mann inne i bildet i denne operasjonen i tillegg til de to ved winsjesveivene. Man måtte jo følge nøye med at blant. annet ruller og annet var på plass
. Så de 3 mann utgjorde et samlet team. Og at de hadde et umenneskelig slit er det vel unødvendig å gjenta.

Og når jeg attpåtil kan fortelle at spantene i disse prammene besto av grodd fjellfuru der både rota og leggen måtte bearbeides og tilpasses videre ved hjelp av handmakt, med svære breiøkser m.m., så kan en jo bare prøve å tenke seg hvor mange øksehugg det måtte til før spantet var slett nok til å settes på plass. Og til selve sammenføyningen ble det for en stor del brukt selvdreide trenagler.

Fars husbygging

Men far var jo også gift, og måtte skaffe plass til ungene etter hvert som de kom. Følgelig satte han i gang med å bygge hus midt oppe i alt dette, på en tomt ca. 250 – 300 meter ovenfor prambryggeriet.

Denne tomta leide han av naboen Teodor Olsen, som drev et lite småbruk, med en droplete ku og noen høner og griser. Teodor var en hedersmann tvers igjennom. For ham var det talte ord like bindende som det skrevne. Hør bare hva han sa til far: «Det skal aldri bli satt ut noen tomt så lenge jeg lever, som skal ta bort utsikten sønnafor deg, Anton». Nå er det bygget hus der, men da det ble gjort var både han Teodor og han Anton borte.

Far hadde en byggmester som het Julius Lund til å sette opp huset og til å gjøre det meste grovarbeidet for seg.

Det meste innvendige arbeide gjorde han selv. Det ble selvsagt mange og lange slitsomme kvelder. Ja til og med en del av middagspausen gikk med til snekring. De hadde nemlig lang middagspause den gang. Meningen var jo at en del av denne skulle være hviletid da, men det hendte faktisk at mor fant ham sovende med hammeren i handa.

Han var jo fysisk meget sterk, men også for ham fantes det vel en grense.

Materialene i selve husveggene var plankekapp. Det var noe han fikk fra bruket, og de ble lagt på hverandre på flasken. Bindingsmaterialene som ble brukt har jeg i grunnen alltid lurt på hva var, men det så ut som det var en blanding av blåleire og sagmugg, eller sagmøle, med tykk l som det het på ekte Gressvigsk. Gode greier måtte det i alle fall være , for huset står den dag i dag.

Utenpå ble hust kledd med tynn spon ca. 5 til 8 mm tykke. Dette ble også brukt til taktekking under taksten. Skikkelig paneling fikk ikke far råd til å få på før etter at jeg var født. Jeg kan faktisk huske huset uten paneling. Huset ble bygget i såkalt Sveitserstil. Og i forbindelse med dette må jeg ta med en liten pussig historie som til fulle viser hvilken respekt far hadde for sin far. Far hadde nemlig på tegningen regnet med bare en stol oppe. Mot syd. Men byggmester Lund rådet far til å sette en stol mot nord også. Det skulle ikke koste far mer enn 20 – 25 kroner. Men da sa bestefar stopp. Jåleri og stormannsgalskap, sa han. Og dermed så ble det bare med den ene kvisten mot syd.

Mor

Og med dette skal vi foreløpig forlate far og hans sysler, for nå skal jeg forsøke å skildre noe av det mor hadde å stri med denne tida. Men det sier seg selv at far stadig kommer inn i bildet også når jeg snakker om mor. Det var jo slik at i hele den tida fra far startet på sin husbygging og til han fikk på panelingen på, hadde hun født meg som den niende og siste av ungene. Da var hun 43 år. Så det sier seg selv at alt det jeg har skrevet om fars husbygging er bygget på beretningen fra mor og fars munn, men det jeg har skrevet om hans arbeidsplass, det har jeg selv sett og opplevd.

Bruket og goder derfra

Det var ellers mye vi fikk gratis fra Bruket. Det til huset har jeg nevnt. Men vi fikk ved også, et visst antall lass om året. Det var noen lange greier vi kalte sprikler, det var knubb og det var bakhon. Dessuten fikk vi noen store bunter med høvelflis, lange remser. Disse ble revet opp til smalere remser og brukt til madrasser i sengene. Jeg kan så vidt huske vi lå på slike, så jeg tror dette tok slutt mens jeg var ganske liten. Jeg bare tok det med fordi det var av de ting som far fikk fra sin arbeidsplass, og som alle bruksarbeidere fikk, og fordi jeg tror at det ikke er så mange nålevende i vår familie som kan huske noe av dette.

Det var vel spiralmadrassene som overtok etter flisa. Louise, som jo er litt eldre enn meg, kunne fortelle om morfar, som bodde hjemme sine siste år, og måtte sees nøye etter med hensyn til all flisa. Han lurte seg nemlig til å røyke på senga. Men kom en liten glo ned i flisa, kunne det jo bli temmelig skjebnesvangert. Og det hendte faktisk at han fikk tent på engang, men det ble heldigvis oppdaget i tide. Det skulle nok blitt vanskelig å slukke. Slukningsredskapen den gang var jo ikke annet enn seilduksspann som vel tok ca. 10 liter vann. Jeg tror det var påbudt med minst fire slike spann pr. husstand. Men hele huset ville vel stått i lys lue før en fant fram de spannene. Morfar frøs mye, og en gang var han dum nok til å legge noen trepinner på komfyren på kjøkkenet. Han slapp visst med noen brannsår.

Familien ca 1940:

Fra v: Arnt, Jakob, Bernhard, mor Julie, Thomas, Louise, Johannes, far Anton, Ludvig, Amund, Harald

Mor i arbeid

Så tilbake til mor igjen. Hun hadde jo til syvende og sist ansvaret for å mette ni sultne munner. Og det var sannelig ingen spøk med et ikke altfor overvettes stort utkomme. Det jeg mest husker av dette, og som jeg forsto mor måtte slite med var brødbakinga.. Å kjøpe brød til en så stor ungeflokk i den tida var jo bortimot formastelig. Nei, det måtte bakes. Som jeg nå sitter her og minnes det hele nå, kan jeg tenke meg at det som hendte sånn først i tjueårene måtte vel nesten bli som en ny tidsregning for mor. HUN FIKK NEMLIG BAKEROVN!

Åssen mor hadde greid å holde opptil ni grådige munner med hjemmebakt brød før denne kom, skjønner jeg fremdeles ikke. Jeg var også for liten til å skjønne det da. Det jeg med sikkerhet husker er at bakerovnen i bryggerhuset ble bygget.

Far led nok av å se åssen mor slet med en liten alminnelig vedkomfyrbakerovn, men han hadde vel verken tid, krefter eller råd til noe stort før. Jeg måtte vel være 5 – 6 år da. Men jeg skal hilse å si at jeg fulgte med. Far hadde fått en gammel mann fra Glombo, eller Røds Bruk som det den gang het, til å mure den opp for seg. Han måtte vel opprinnelig være fra Skjeberg, for jeg husker mor og far kalte ham for Skjebringen. Jeg tror far nevnte en gang at han trodde han skulle være far til den senere så legendariske politi HÆLL TØLL. Det er selvsagt noe jeg verken kan benekte eller bekrefte. Så nok av det.

For en sånn begivenhet som å følge med oppbygging av en bakerovn var jo hinsides all fatteevne for en nysgjerrig 5-åring. Det var vel så vidt jeg ikke stakk nesa opp i murskjea hans. Men han måtte nok være fryktelig tålmodig, for han var ikke snauere enn at han etter hvert utnevnte meg til formann —-. Gjett om jeg var stolt! Og ovnen ble jo etter hvert ferdig, og nå som jeg sitter og tenker tilbake forundres jeg mer og mer på åssen mor hadde greid seg inntil da. Ja følg nå bare med:

Bakedagen var alltid fredag. Da satte mor en deig som rakk til 18 store brød. Jo, dere leste riktig —-. Det var GRISLA brød, og denne grislinga tok jo både tid og krefter, men du verden så gode brød det ble. Jeg syns jeg kjenner både lukta og smaken her jeg sitter. Hadde nå bare disse 18 brøda vart til neste fredag ville det vel vært bra, men det gjorde det ikke, for allerede tirsdag eller onsdag var de siste skiver fortært. Så måtte mor til igjen da, med en ny deig. Denne ble satt inne, og rakk vel til 4 til 5 brød. Gjestebrød kalte mor disse, uvisst av hvilken grunn. Men fantastisk gode var de!

Jeg får vel kanskje utdype bedre hva jeg mener med det at deigen ble satt inne. dvs. all bearbeiding ble gjort i innekjøkkenet, og brøda ble stekt i vedkomfyrovnen. Vi vil senere i beretningen komme tilbake til brødbakinga.

Det var jo ikke bare det daglige brød, i aller videste forstand, mor skulle sørge for. Vi skulle også ha klær på kroppen, og til det trengtes det jammen litt av en oppfinnsomhet til å greie med en stor ungeflokk. Noen klær gikk jo i arv, og det sier seg selv at siste mann i arverekka kunne få noe temmelig tynnslitte greier.

Å kjøpe ferdige klær var det jo ikke snakk om, så hun måtte jo bruke en utrolig oppfinnsomhet mange ganger. For sydde gjorde hun. Både til Louise og alle oss guttene. Og hva sydde hun på? Jo, på en gammel handsveivemaskin fra anno 1886! Dere leste faktisk riktig. Jeg husker spesielt en historie som jeg syns jeg må fortelle nå.

Det var nemlig meg selv som trengte noe nytt til 17. mai, og hun skulle prøve å sy en slags blusedress til meg utav noen gamle temmelig tynnslitte plagg som noen av de andre gutta hadde slitt på før. Jeg husker hun hadde vel sittet oppe hele natta. Så våkna jeg om morran da, glad og fornøyd for nå skulle jeg ut å gå i barnetoget med «ny» dress. Jeg husker den godt, noe brunaktig stoff, og blusen hadde orlogskrave husker jeg. Men jeg må dessverre si at gleden den ble nok kortvarig. For stort verre 17. maivær tror jeg ikke det må ha vært verken før eller siden. Det regna, det snødde og det sludda, så jeg hadde vel ikke vært noe bløtere om jeg hadde bada med klærne på. Og jeg tror også at det ble denne «nygamle» blusedressens endelikt. Jeg kan i hvert fall ikke huske at jeg brukte den mer. Det var altså ikke mye mor fikk igjen for en lang natts strev.

Far i arbeid hjemme

Men nå må jeg tilbake til far litt igjen. Han måtte jo nær sagt være sysselsatt med alt. Og han var det. Han sørget for det meste av det mor trengte av husgeråd
. Han gjorde grislefjøler og bakstefjøler, digre brødtrau med solide hjørnebeslag, sleiver, visper og øser. Det skulle jo holde, det han gjorde. OG DET HOLDT! Og utrolig fingernem var han.

Jeg skal nå nevne noen ting som viser hans gode snekkerkyndighet. Først vil jeg nevne alle de fine kjøredoningene han gjorde. Jeg tenker først og fremst på de flotte trillebukkene og trillebørene, og aller mest på den siste trillebukken han gjorde, fordi det var den jeg brukte omtrent daglig, og fordi den lever den dag i dag. For når far hadde gjort en ting så, som sagt, holdt den. Det var lette og hendige saker, men samtidig bunnsolid. Ja til og med hjula gjorde han, med solide jernbeslag. Og runde og fine var de.

Jeg skulle ikke hatt noe imot å vite hvor mange vanntønner vann jeg har kjørt på denne trillebukken. Men nå bør jeg vel forklare dette noe nærmere. Det var nemlig slik den gangen at hadde man ikke egne brønner, så måtte vannet hentes fra springer tilknyttet det kommunale vannverk. Disse var plassert slik at det kunne bli en ganske lang vannvei for mange familier. Jeg hadde ved siden av oss sjøl, ansvaret for å forsyne to familier til med vann. Nærmeste vei for meg med tønna mi var en spring som var plassert et stykke nedenfor kirken. Denne var den beste for å forsyne oss hjemme, og det var en ca 3-400 meter å kjøre, men for de 2 familiene, min onkel og tante og mine to filletanter på Gunnelandet, var det lettere å bruke en spring plassert ved Stuvegården som det den gang het, og den var ennå noe lenger unna. Nå er det Terjes Frisørsalong som ligger der.

Det var ganske annerledes veier den tida enn nå, så å balansere en tønne med vann på en trillebukk var absolutt ingen spøk. Tønna ble jo stående så mye på skrå så vannet skvalpet jo over også. Men der fant også far på råd. Han laget en slags seng, eller et fundament om en vil, med utskjæring etter tønnas fasong og med en høyde slik at denne ble stående helt rett under kjøringen. Men lett var det ikke å holde balansen på dårlige grusveier som det den gang var. Og jeg var jo bare guttungen.

Trillebukken lever den dag i dag. Det gjør jo ikke far, men det var på denne trillebukken han endte sine dager. Han var på fyllingen med søppel, og mens han ristet sekken, segnet han om, og ble trillet på bukken til nærmeste hus. Jeg må jo også nevne at denne søppelfyllingen var hans gamle arbeidsplass. Kommunen var altså i gang med å fylle igjen hele Prambryggerifjorden.

Også kjelken, da! En solid og velgjort sak som vel ble benyttet av alle oss ungene, pluss alle ungene i nabolaget til langt ut i voksen alder, med plass til 3-4 stykker. Den også lever ennå tross en alder av minst 90 år. Den ble nok også flittig brukt til mang en romantisk måneskinnstur i Rødsbakken og Finna Dyrødbakken. Det var jo mulig å gjøre det den gang, for det fantes jo få eller ingen biler.

Far fulgte ellers nøye med i hva mor trengte i sitt daglige virke. Han skaffet fram ved til stekeovnen, og til kleskokinga. For mor måtte jo også vaske klær, og til det trente hun jo vaskebaljer. Til det skaffet far fram noe de kalte AVSKJÆRINGER.

«Avskjæringer» ja hva var nå det? Jeg tror nok de fleste yngre lesere vet forsvinnende lite om det. Jo, det var noen tønner far fikk tak i, trolig sirupstønner, av eik. Disse skar han over på midten, og dermed ble det 2 baljer. Så 4 slike, pluss en litt større tønne som samlet regnvann fra taket, sto alltid parat til bruk ved skjultrammen. Og vaskemaskinen det var mor. Jeg ser henne ennå for meg, skrubbe plagg for plagg på vaskebrettet, og lempe plagg for plagg fra balje til balje for skylling. Og jeg som enkelte ganger synes det kan være et ork å sette i gang vaskemaskinen i kjelleren! Stor skam!

Gleden og lykken, de vandret tilhope

Jeg har inntil nå skrevet en god del som jeg vil skal kaste et lite lys over mor og fars liv etter hvert som vi barna vokste opp. Og noen venter vel nå at jeg skal skrive noe om oss yngre og om åssen det har gått oss i livet. Men det skal komme senere. For det ville være å gjøre urett mot mor og far og ikke følge dem en del videre i livet først, for en lang arbeidsdag lå ennå foran dem.

Det er en salme som sier det slik at sorgen og gleden de vandrer til hope. Bytter vi ut sorgen med slitet, og gleden med lykken, så tror jeg det omtrent dekker deres lange livsløp.

Og en kommer jo ikke utenom det som heter økonomien for dem heller. Da som nå skulle banklån innfris, og far og mor var ingen unntak i så måte. Og det var jo også en masse andre utgifter, som vi senere kommer til, men dette med banklån, det var far nøye med, og det gikk vel for så vidt greit med det. For her kommer nemlig grisene til uvurderlig hjelp. Vi hadde nemlig alltid 2 griser til avl.. De var jo for så vidt lette og relativt billige å fø opp. Da de ble slaktet tok mor en forholdsvis liten del tilside til egen bruk. Resten, og altså den betydeligste del ble brakt til Gressviks eneste kjøtthandler, Forsetlund, og penger ble det av det. Dermed ble det altså grisene som betalte bankterminene.

Men for meg var det ganske andre tanker i hodet enn bankavdrag når jeg så de to dyra hang der etter bakbena ute i skjulet. Jeg hadde jo hatt mye av ansvaret for å holde rent for dem fra den første dagen de kom til oss, til de var slakteferdige. Midt under slaktingen malte mor kaffe som for livet for å slippe å høre skrikingen. Og for nå å være så objektiv som mulig, så må jeg også nevne noe annet om slaktingen. Det var dette med finansieringen, dvs.. prioriteringen. Jeg tror aldri jeg hørte mor og far trette, men jeg husker i alle fall en gang de hadde høylytte meningsytringer. Enda så liten som jeg var begynte jeg å skjønne hva det dreide seg om. Mor trengte selvsagt et kjærkomment tilskudd til matbudsjettet, og far tenkte like selvsagt på bankavdragene. Men det løste seg i alle fall etter hvert i minnelighet. Jeg tror de gikk til sengs som venner –. Det ble vel til at det ble betalt bare renter.

Og jeg får vel ta med her at jeg en gang ble sendt til banken, som lå nedenfor Onsøy kirke, for å betale bare renter. Og hele denne veien måtte jeg traske og gå, en avstand på ca 1 mil.

Deres «andre arbeidsdag»

Jeg skal nå gå over til det jeg vil kalle far og mors annen arbeidsdag. Det begynte vel sånn først i 30 åra. Det begynte nå å bli mer og mer innskrenkninger på bruket, og følgelig også i prambryggeriet, en arbeidsplass som far, tror jeg, var veldig glad i. Bruket hadde nå fått nye eiere.

Den gode gamle Jakobsenæra var forbi. Jeg tror jeg har dekning for å si at det føltes tungt for de gamle bruksarbeidere. Jakobsendynastiet hadde jo gjort en masse gode ting for sine arbeidere og for deres familier. Bruket hadde da vært i deres eie fra 1860. Jeg tror det var meget vanskelig for de gamle bruksarbeiderne å tilpasse seg de nye eiere. Jakobsenfamilien gjorde jo som sagt en masse for sine arbeidere og deres familier. Helt eller delvis finansierte de bygging av skoler, av boliger for arbeiderne, av kirke, av vannbasseng og rørledninger. For dette siste ble det i 1896 reist en bautastein, skjenket i takknemlighet av brukets arbeidere og funksjonærer. Dette står innhugget og malt på steinen til beskuelse for ettertiden i all evighet.

Jeg synes jeg må ta med noe personlig men som så absolutt angår mor og far, og som hendte meg her forleden. Det var en del av oss som snakket litt politikk, da Irene, datter av bror Tomas, kom med følgende bemerkning: «Jamen onkel Harald, bestemor og bestefar stemte jo alltid Høyre». Ja, sa jeg. Det var vel felles for de fleste bruksfolka den gang. De syntes vel at de hadde det etter forholdene godt under Jakobsendynastiet, og disse var jo høyrefolk.

Og bemerkelsesverdig nok så ble ikke den første fagforeningen stiftet før 1906. Den opphørte ganske snart, da Jakobsen advarte dem mot venstrekreftene, altså partiet venstre. Det var jo barre venstre og høyre som dominerte politikken på den tida, selv om begge partiene ble etablert først i 20 åra. Arbeiderpartiet ble nok stiftet i 1913, men kom vel ikke helt i full sving før ut i 30 åra. Senterpartiet kom heller ikke i sving før da. Så de fleste gamle bruksfolka var vel høyrefolk.

Men så tilbake til det jeg vil kalle mor og fars «annen arbeidsdag». Far ble som nevnt arbeidsledig, og det likte han svært lite, for å si det mildt. Han ga aldri opp, og forsøkte seg både som stenhugger og verkstedarbeider, med mer eller mindre hell. Han var vant til et hardt arbeidstempo, så det slappe verksted-tempoet passet ham lite. Han mistrivdes rett og slett.

Brensel-leverandør

Men så datt han borti en jobb som jeg tror han trivdes med, merkelig nok må jeg vel si, for som vi skal se var det på ingen måte noen lett jobb.

Det var 3 brødre, brødrene Emilsen, som drev Gressvik Rutebilselskap, og Gressvik Kull og Vedforretning på denne tida. Og det var denne siste som på en måte ble fars redning. Han kjente disse 3 karene, og jammen begynte han å drive en slags filial for dem hjemme i skjulet.

Hvor mange år dette sto på er jeg ikke sikker på, men jeg tror det var ganske mange.

Men hvordan det gikk for seg, det vet jeg. Det kan vel høres utrolig ut, men han fikk nemlig veden hjem i skjulet som favneved, skar den i 3 eller 4 deler og stablet den i lag eller sekker. etter hvert som bestillingene kom inn ble disse dratt rundt om på kjelken til de respektive kundene. Jeg tror det var få som hentet selv. På samme måten ble også kull og koks distribuert.

Tenk for et slit, men jeg tror faktisk far trivdes med det, selv om fortjenesten vel også ble så som så. Det var vel så vidt at pengene var i omløp. Far hadde jo vondt for å si nei til de som ikke alltid hadde kontanter. Men noe avkastning ble det vel. Men jeg tror nok det var penger han aldri fikk.

Hjemmebakeri

På denne tida begynte mor med noe som jeg etter hvert hadde vanskelig for å forstå. Ja, jeg likte dette lite og det er nesten vondt å fortelle det. Hun tok til å bake brød for salg:

Bror Ludvig hadde nemlig åpnet en slags frihandelsbutikk. Det var i en nærmest falleferdig sjapp, men den lå vel i et nokså fasjonabelt strøk, så han fikk jo etter hvert en del kunder, og særlig etter hvert som han fikk smell på lutefisken sin. Ja vareutvalget var i sannhet noe blandet, fra 2øres sjokolader og lakris til lutefisk og grønnsaker.

Midt opp i alt dette skulle han nå altså selge brød for mor. Hvem det nå var som kom på, jeg hadde nær sagt denne vanvittige ideen, tør jeg ikke si, men det ble nå her som mor solgte sitt første brød. Og disse brøda var jo så gode. Og de ble så populære at hun solte alt hun greide å bake. Bl.a. til hele den fasjonable del av Gressvikgata, og helt nord til Gressvik Hovedgård. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg brakte dem dit personlig enkelte ganger. Det var nemlig slik at jeg passa sjappa en gang iblant.

Men jeg så jo etter hvert åssen mor slet, og jeg skjønte at dette måtte settes en stopper for. Og det ble stoppet. Mor begynte jo å nærme seg det vi i dag kaller pensjonsalderen. Noen av gutta hadde jo nå forlatt redet, så hennes arbeidsbyrde ville jo avta etter hvert, så hun kunne se fram til et roligere liv. Nøyaktig når denne brødbakinga stoppet kan jeg ikke si sikkert, men jeg selv var i alle fall kommet opp i fullvoksen alder, det vet jeg. Og jeg vet også at hun nå FIKK et roligere liv.

Malerarbeid

Men fars lange arbeidsliv var ennå ikke ferdig.

Mors bror Johan var nemlig malermester på Gressvik. Han hadde en ganske god «kundekrets» både på Gressvik og på Kråkerøy. De fleste var storgutta, bl.a. lensmann, legene, prestegårdene og skolene. Det ble nå til at han fikk far til å hjelpe seg. Langt inn på pensjonsalderen hang han på stigen på høye skolevegger og andre vegger. Heldigvis hadde han aldri vært plaget av høydeskrekk, i motsetning til undertegnede.

Det ble bygget en skibakke på Gressvik i slutten av 30-åra, en ca. 55-60 meters bakke. Den ville far gjerne inspisere, og en sommerdag dro han og jeg der ut. Blåkollen het bakken. Jeg kom med skjelvende bein til hoppet. Far gikk ovarennet fra hoppkanten og helt til toppen. Da var han ca 65 år. Det så ut som han tok det som en vanlig spasertur. Han var nok litt av en hardhaus.

En historie i den forbindelse husker jeg spesielt godt. Jeg gikk vel i andre klasse på skolen den gang, jeg var i alle fall 9 år. Det foregikk etter farfars begravelse. I 1926 gikk det ikke vei til Fagerås, så far og onkel Johan slet fælt med kista nedover fjellet. Da vi kom hjem, sa far at det var noe som hadde stukket ham under armen hele dagen, så han tok av seg jakka, og årsaken til stikkinga var åpenbar. Mor hadde nemlig reparert foret i jakka hans, og ganske enkelt glemt igjen nåla. Og det hadde han altså stridd med hele dagen.

Det ligger jo i sakens natur at malerarbeidet i vesentlig grad ble sommerarbeid. Skolene måtte jo være ferdig til høststart, og til de andre respektive oppdragsgivere etter hvert vendte hjem fra sine sommerresidenser. Så dette ble fars «sommerferie» langt opp i pensjonsalderen.

Krigen

Så kom den dagen som vi vel må si ble et vendepunkt for oss alle, både unge og eldre. 9. april 1940. Far var da 67 år, og mor 66.

De fem krigsåra forløp for mor og far som for de fleste andre i nabolaget og landet ellers. Men det er noe jeg spesielt husker. Det dreier seg om far og om noe å spise hver dag
. Far var veldig glad i mat, og han hadde vel fått en liten pondus før krigen, men han gikk merkbart av ettersom krigen drøya ut. Bror Thomas kjente jo mange mennesker i forbindelse med sin kassererpost hos Fossum og Ingerø. Han skaffet fram både det ene og det andre, blant annet noe flatbrød-brudd som han fikk på Fredrikstad Kornmølle. Disse kunne bløtes opp og i en matknapp tid smakte de herlig. Og særlig under flyalarmer benyttet far seg av dette. Mens den øvrige familie, dvs. Thomas og Irene og mor gikk over veien til kjelleren til Martin og Vilda Reinertsen, fant far fram knekkebrødposen og fikk fylt opp en slunken vom. Den ble likevel ganske så slunken innen krigen sluttet, og jeg tror han aldri ble som før krigen igjen. Buksene ble vel noe slunknere. Men det tror jeg ikke gjorde så mye for far, for han hadde alltid stor buksevidde. Han sa alltid at stor bukserumpe måtte han ha, for den måtte være slik at han kunne «bokke seg», dvs. bøye seg, uten at noe strammet.

Selv om far fortsatte med malinga under krigen, så fikk vel han og mor mer tid for hverandre, om vi kan si det slik. Nå kunne de glede seg over å få besøk både av barn og barnebarn. Det ble jo ettersom tiden gikk også en del barnebarn. En liten pensjon fikk de jo også, og jeg tror jeg kan si med sikkerhet at de hadde noen lykkelige år. Ett problem var jo fars tunghørthet. Det ble jo så ille de siste åra, at mor for det meste måtte skrive til ham. I førsten likte han vel ikke det noe særlig, men han fant seg i det etter hvert, så de var alltid blide og fornøyde.

Kirke og bedehus

Og nå, som de alltid hadde gjort hele sin tid, levde de lykkelig i sin barnetro, som gode trofaste Haugianere.

Denne kristne gren ble på folkemunne kalt for Zoar, og ble sett på som meget svartsynte. Men far og mor var på ingen måte svartsynte. De levde som jeg sa innledningsvis i Gudsfrykt med nøysomhet.

Sitt åndelige hjem hadde de i kirken og i Gressvik gamle bedehus. Forståelig nok ble det jo ikke så mange kirkesøndager på mor. Middagsmat skulle jo være ferdig til mange munner. Og den burde ikke være ferdig senere enn kl. 13. Det var far som var mest nøye sånn. Og han var en meget trofast kirkegjenger, tross sitt hørselhandikap. Ja dere som leser dette skulle bare sett ham gå der, rak som ett lys, i blådress, og om sommeren i hvit stråhatt. En riktig staskar var han. Vel hjemme igjen så gikk han rett i 2. etg. og skiftet klær før han gikk til middagsbordet. Blådressen måtte selvsagt ikke utsettes for eventuelle flekker. Han hadde jo bare denne ene.

Om ettermiddagen var det så mors tur. Klokken 17 var hun på plass på det gamle bedehuset til «oppbyggelse» som det da het. Da var det hennes tur til å ha stasklærne på. Og jeg kan forsikre dere om at hun var like staselig og vakker som far. De levde begge sin kristendom på denne måten.

De hadde ikke så lett for å snakke om sin kristentro, men hele deres levemåte var som en preken til oss alle. Nå får jeg vel for ordens skyld få sagt at det var ikke alltid de gikk hver for seg for å høre et gudsord. Det hendte også at de gikk sammen. Far hadde nemlig sine yndlingspredikanter,. Og en av dem var en meget markant patriark, en reisende sådan som jeg tror hadde sin faste bopel i Vestfold et sted, fra Tønsbergtraktene tror jeg. Mannen het Ole Langeland, som døde i en alder av 104 år. Jeg kan godt huske ham, for jeg var med mor og far på Bedehuset og hørte ham det året han fylte 97 år.

Nå ligger det vel i sakens natur, at noe særlig oppbyggende kunne vel denne 97-åringen bringe en liten urolig guttepjokk, men jeg tror mor og far hadde stort utbytte av alt som ble sagt. Jeg husker ikke en døyt. Men selve mannen husker jeg. Litt av en patriark som sagt. Med et passende langt hår som omkranset en blank isse, og et like hvitt skjegg under haka. Og jeg mener å huske litt innsunkne øyne.

I og med at jeg nå snakker om far og mors åndelige liv og hjemstavn, mener jeg det er riktig å ta med enda et par ting om det såkalte Gamle Bedehuset. Dette ble jo for det meste gjestet av gamle predikanter. Og vi ungene hadde mye moro av en mann som alltid talte på søndagsskolens juletrefester. Anker Pettersen het han og gammel var han. Han innledet alltid sine taler med disse orda: «Ja, dette er vel den siste juletrefesten jeg taler til dere». Men han kom igjen år etter år, og med samme innledning. Og det bør sies at Anker Pettersen var en blid og koselig gammel mann, og en riktig hedersmann.

Og så var det Unges Misjon da. Noen prektige mennesker som hadde sine faste møter. Noen unge var det vel blant dem , men for det meste var de vel gamle. Onkel Johan og hans svigerinner var vel formenn der langt opp i 80 åra. Det ble vel til at onkel sto og ledet de forskjellige fester o.l. for sine meget blyge svigerinner. Og at foreningen arbeidet effektivt er hevet over hver tvil. Så langt det Gamle Bedehuset.

Troen og livet

Jeg har tidligere sagt at mor og far levde sin kristentro. Og jeg tror jeg har dekning for å si at dette mer eller mindre har satt sitt preg på oss ungene. Vi fikk vel daglig små doser om hva som var synd og hva som var rett. Det var ikke en kveld som mor ikke passet på, at i alle fall vi som ennå var mindreårige, pent ba vår aftenbønn. Vi skulle sovne inn med et Fader Vår.

Og formaninger fikk vi! Jeg skal ikke ta med så altfor mange av dem, men det er et par av dem som bryter seg fram. Den ene av dem gjaldt oss alle, mens den andre er av en personlig art. Den første av dem er så dagligdags av det dagligste, at det inneholdt et hav av formaninger. Og det jeg tenker på er været. Vi kunne for eks. våkne til det ufyseligste vær, og vi unga visste selvsagt å gi uttrykk for det. Vi kunne fyre av salver som «for et grisevær» eller «for et møkkavær». Da kom det alltid en mild formaning fra mor. Været hadde vi ikke noe å klage på. For det ble styrt av Gud selv, og han visste best hva alle trengte. Og hva skulle en vel ha å stille opp mot sånt? Vi fikk jo dermed tidlig greie på at det var en Gud som overvåket oss, og som visste hva enhver av oss alle trengte til, og at det var det beste om vi holdt oss nær til Ham, og Hans vilje med oss.

Vi kan vel ikke nekte for at vi har hatt våre vanskeligheter opp igjennom åra, men vi tør vel være så frimodig å si at vi fikk beholde vår barnetro i større eller mindre grad.

Og da må jeg i denne forbindelse, som jeg nevnte, få ta med en opplevelse av mer personlig art. En opplevelse jeg aldri glemmer. Det var den første dagen jeg skulle gå på arbeidet etter 9. april 1940, 11. april var det vel.

Hun visste jo at jeg hatet tyskerne og alt dets vesen, hvilket jeg ikke gjorde noe synderlig mye for å legge skjul på. Jeg skjønte at hun fulgte meg med øynene etter hvert som jeg gjorde meg ferdig. Idet jeg går mot døra skjer det noe som jeg vet koster mor en hel del. For så rart som det kan høres ut, så viste ikke mor alltid så sterke følelser. Men så hendte det som jeg aldri glemmer: Mor kaster seg gråtkvalt rundt halsen på meg og bryter ut: «Du må be Harald».

Hun sa ikke hvem jeg skulle be til, for det visste hun at jeg visste, og jeg visste også at det var meget maktpåliggende å få sagt meg dette. Og jeg må nå, for å yte mor all mulig rettferdighet, få være så personlig at jeg tok mors formaning til meg, at jeg lærte meg å be, og at jeg har gjort det siden. Og jeg vet det har hatt sine ringvirkninger, med mor og fars bønner i sentrum. Dette har jeg sett klarere jo eldre jeg har blitt.

Klare ser jeg bildene for meg. Far sittende på sengekanten fordypet i sin velbrukte bibel eller andaktsbok før leggetid. Mor fordypet i SIN Bibel og oppbyggelsesbøker. Hun var også meget glad i salmeboka, og jeg tror at Tomas Kingo sto hennes hjerte nærmest.

Sånn som denne beretningen har skredet fram og tatt form, kan kanskje noen tenke som så at vi ungene må ha hatt en trist barndom, som hadde et foreldrepar som måtte streve sånn for livets opphold og som attpåtil var zoar-folk. Men det er så langt fra tilfelle.

Turer og moro

Vi hadde mange herlige opplevelser. Som når far nesten hver søndags ettermiddag hele sommeren igjennom, lånte den store prameika og stabla alle oss ungene oppi. Det var ingen lettrodd farkost akkurat, men far han kunne ro. Og det ble både korte og lange turer.

De KORTE turene ble gjerne til Treskjærbukta som var på Kråkerøysida ikke så langt hjemmefra, hvor det den gang var et nokså yrende badeliv. Rett tversover for denne var det et sted som vi kalte «Den Store ommen». her var det en liten gressbakke hvor vi tumla oss på både unger og voksne.

De lange turene ble som oftest til Faulesund, men også en sjelden gang til Den røde Holmen. Hva disse navnene gikk ut på vet jeg faktisk ikke helt sikkert, men sannsynligvis har det vel med en rik fauna og fjellenes farge å gjøre. Men ett er i alle fall helt sikkert. Det var herlige tumleplasser for oss ungene. Far så nok åssen vi fryda oss, og det tror jeg var nok for ham til å ta fatt på den lange tunge roturen hjem igjen. Mor slappa vel ikke helt av så lenge vi var i eika.

Når jeg skriver om disse turene må jeg ta med noe mer, for det har med samhold å gjøre. Jeg har snakket om den store prameika. Den var stor og den var svartmalt. Den var så stor at det hendte at farbror Johan og tante Jensine og noen av deres unger var med. Far og onkel arbeida jo sammen, og brukte denne farkosten daglig. Vi var jo også naboer, og hadde åpent gjerde mellom oss. Tante Jensine var veldig morsom, så vi unga hadde nok ekstra moro når vi var sammen. Det var de mest mindreårige av oss som var med på disse turene. Noen av oss var jo blitt voksne etter hvert.-

Men de turene med mor og far som jeg og vi ungene husker aller best, var nok da de om søndags ettermiddagene dro til Krossnes med oss. Til fars søster tante Mina og onkel Marentius. Jeg må ta med dette også, for jeg mener det i aller høyeste grad har å gjøre med far og mors levnet det også. De skjønte jo åssen vi ungene satte pris på denne atspredelsen. Og der tante og onkel bodde var nærmest et eldorado for oss ungene. Med egen lang brygge, med mange båter og båtplasser ut mot selveste Glomma, med selveste innfartsåren til byen for både små og større fartøyer. Så her var det nok å følge med i for både store og små. Bak huset lå Krossneslunden, en herlig eikelund, som var en yndet utfartssted for familier med unger. Og best av alt. Her på dette herlige og idylliske, her vanket det mye god mat.

Onkel Marentius hadde nemlig god jobb i tømmerbransjen. I mange år var han ansatt ved tømmerlensene i Eide i Tune. De hadde følgelig nokså godt utkomme og levde godt. Dessuten satte han daglig garn, som han drog sammen med sine sønner. Og de fikk faktisk en del fisk i garna sine, for det meste hvitting og flyndre. Dermed så ble det jo en del gratismiddager også som igjen gjorde sitt til å styrke budsjettet og levemåten. Og vi ungene nøt selvfølgelig all den gode maten med hver fiber i kroppen. Helt til mor fant ut at nå fikk det være nok og måtte si ifra at nå var vi mette, Jeg får si det så forsiktig som mulig

. «Det var ikke alltid helt sant».!

Før jeg slutter å skrive om Krossnes og tante Mina, må jeg fortelle en liten historie som far fortalte ofte. Han var 16 år gammel og skulle ut som førstereisgutt med en seilskute, og bestefar skulle gi ham noen formaningsord på veien. Selve seilinga var det jo ikke noe å gjøre ved. Det var jo et nødvendig arbeide han gikk til. Men det var livet og fristelsene i havnebyene som lå ham mest på hjertet. Han måte for all del ikke glemme dem han hadde hjemme. Det var da, etter at han hadde gått gjennom en for en, og han kom til Mina, at han sa følgende: Mina er syk og svak, så hun blir nok ikke gammel. Hun var da 23 år gammel.Hun døde i sitt 93. år! Da hadde hun satt fem unger til verden. Far likte som sagt å fortelle denne historien. Slik fikk vel også vi ungene våre formaninger i oppveksten.

Søndag og hverdag

Som jeg har vært inne på tidligere, så levde far og mor sin Gudstro. Vi skulle leve i vennskap og fordragelighet med hverandre. Vi måtte holde hviledagen hellig. dvs.. at på søndager skulle intet arbeide som ikke var absolutt nødvendig gjøres. Følgelig skulle det ikke strikkes, ikke syes, ikke vaskes, og ikke strykes m.m. på denne dagen. Ei heller skulle det høres hammerslag eller øksehugg. Og der var de like strenge både mor og far.

Vi unger måtte også være litt mer pene på søndagen, i alle fall søndags formiddag. Vi var litt penere kledd også da. Men etter middag var det slutt. Da fikk vi på oss litt mindre pene klær og kunne slå oss løs i leken. Fars søndagsantrekk utenom kirkeklærne, var vel vadmelsbukse og busserull. Mors var vel et pent forkle. Da hendte det at de kunne sitte på hagekrakken samen og slappe riktig av. Men husker jeg mor rett, satt vel hun på nåler nesten, for i hele sitt liv syntes hun at hun gjorde noe rent galt om kroppen krevde sitt og hun falt i søvn midt på dagen.

I det store og hele så var vel mor den strengeste av de to. det kunne vel hende at hun kunne gi oss en dask eller to. Men la det være sagt med en gang. «Da var det sikkert fortjent». Og jeg tror hun hadde det vondere enn vi som fikk dasken.

Far var veldig øm, og han hevet vel knapt nok røsten. Han var veldig glad i unger, og hadde ofte en liten skøyerstrek på lur til oss. Han var som oftest godslig og blid. Men han kunne til sine tider også ha tunge stunder med seg selv. Det kunne komme plutselig, og det kunne vare noen dager. Så kunne han like plutselig være seg selv igjen. Vi ungene hadde nok vanskelig for å forstå hva årsaken til sånne stunder kunne være. Vi bare skjønte etter hvert at han måtte arbeide seg igjennom dem selv.

Men jeg husker godt en episode som jeg nok tror skrev seg fra en tid da han tenkte i mørke baner. Han hørte nok lite, men han leste desto mer. Episoden jeg tenker på hendte i en meget brennaktuell tid i verdenssammenheng. Det var i den tida da Sovjetsamveldet gikk til storoffensiv mot Finland, og han leste som sagt mye og fulgte veldig godt med i dette. Han hatet og fryktet bolsjevikene, som de den gang kaltes, av hele sitt hjerte, og det var på Åle hos Tomas det hele hendte. Tomas hadde visstnok et eller annet prosjekt på gang. Jeg husker ikke akkurat hva dette gikk ut på, men han forela nå denne saka for far. Da var det han kom med denne bemerkningen jeg husker så godt. «Det har vel ikke noe for seg å begynne med noe nytt nå Tomas, for snart så har vi vel bolsjevikene her, for de lar vel ikke noen være i fred». Etterkrigstida har vel til fulle vist at han spådde rett…..

Skepsis til alt «nymotens»

Han var nok også ganske konservativ. Nokså skeptisk til alt «nymotens», som han kalte det. Følgende eksempel viser vel det. Vi spleisa til tenner til mor på hennes 60-års dag. Hun hadde vel aldri kommet seg til å gjøre noe sånt, og ville vel heller ikke kunnet tenke seg å gjøre det. Det tok litt tid for henne å venne seg til dem, men etter hvert gikk det utmerket. Nå ville vi gjøre det samme med far. Han, som mor, hadde ikke en tann i munnen. Men noe så nymotens greier ville han ikke høre snakk om, så han tygde på herda gummer til sin siste dag.

Flaggheising

Far kunne more seg veldig over små alminnelige hendelser, og jeg tar med noe om flaggheising. Vi hadde mye moro med ham i forbindelse med det. En av våre nærmeste naboer hadde et litt mer radikalt syn i så måte. Og etter hvert skjønte far at han kunne få mye moro ut av dette.

For så sikkert som amen i kjerka så kom flagget til Gina til topps 1.mai. Da flagget aldri far. Det likte Gina lite, og ga høylydt uttrykk for det. Men så kom 17.mai da. Da var far tidlig ute, og flagget gikk til topps. Og igjen var Gina ute på trammen og brukte kjeft, for 17.mai var for henne storkaksenes dag, så hun syntes så absolutt at far burde føle seg for god til sånn «galskap».

Noen hørte vel på henne, men det bet lite på far. Han mora seg kostelig bak gardinet, og neste år var det samme leksa igjen. Men la det være sagt med en gang, at det var ingen alminnelig nabokrangel på grunn av dette, og heller intet uvennskap.

«Kroken»

Vi bodde i en husklynge, kalt «Kroken», hvor alle levde i et utmerket forhold til hverandre. Og for å understreke det, kan jeg fortelle en liten historie i forbindelse med en annen nabo, Hilda. Hun kom nesten hver formiddag ned til mor, og hun kunne prate om alt mulig, og politisk sto hun nok litt til venstre for mor. Mor interesserte seg forresten ikke en døyt for politikk.

Men emnet denne formiddagen var av en slik art at mor formelig krympet seg. Tema var nemlig «barnebegrensning». Merkelig nok hadde Hilda distansert seg kraftig fra mor når det gjaldt dette. Merkelig nok, fordi begge var ivrige Zoar-tilhengere og ofte ruslet sammen til Bedehuset. For mor var vel ordet barnebegrensning nesten hebraisk. Hun skjønte knapt nok hva Hilda mente. Men Hilda hamra i vei, husker jeg. Se på «døm fine», sa hun, de hadde jo bare 1-3 unger, mens «allmuen» bare fortsatte med unger på unger. Underforstått: «allmuen» burde lære av «døm fine» og det de drev på med.

Mor likte lite hele enetalen og prøvde å få slutt på den. Hun hadde gått til og fra hele tiden, men nå begynte hun å arbeide for fullt, så det ble etter hvert stilt. Det var nok slik at for mor hadde det alltid vært, og var til hennes døyan’ dag, bare ett syn på dette. Unger, det var en Guds gave, og de måtte tas imot som det. Så fikk «døm fine» svare for seg, og «allmuen» for seg.

Når vi snakker om mor og husklynga i Kroken, så skal det også nevnes at fjellet som stiger opp rett bak barndomshjemmet vårt, den dag i dag heter Julie-fjellet.

Mor og far og hverdagene

Egentlig skulle jeg vel nå begynt å skrive litt om Johannes og de andre etterkommerne og deres liv, men det får vente litt. Jeg er nemlig etter hvert blitt så fascinert av dette stoffet som jeg har gitt meg inn på, så jeg mener det er mer viktig først å fortelle mer om hvordan mors og fars dagligliv var, inntil jeg ble voksen, ca 1930-1935.

Jeg tror det var så vidt mye forskjellig fra det liv den oppvoksende slekt har, at jeg mener det burde ha interesse.

Det jeg har skrevet om mor og far hittil, er jo mest deres arbeid og hverdagsslit, men jeg har vel sagt svært lite om deres arbeidsområde og hvordan de den tid måtte løse de mest elementære gjøremål.

Bleier

Og hva er vel da riktigere enn å begynne der hvor deres egentlig familieliv tok til, altså da barna kom. Husk at dette var en tid da Pampers Bleier var et ukjent begrep. Nei, fødselen måtte nøye forberedes med bleier av tøy og noe sier meg at økonomien begrenset vel antallet av disse. Så her måtte det vaskes i tide og utide.

Og noe sånt som vaskemaskin var likeså langt i det blå som Pampersbleier. Nei, hver eneste bleie og hvert eneste plagg måtte gjennom slitne hender. Og plaggene måtte selvsagt kokes, og det var jo litt av en jobb å få til, på en vedkomfyr som måtte «mates» uavlatelig med tørr ved. Om vinteren var nok dette relativt greitt, for da fikk de husvarmen på kjøpet, men om sommeren måtte det bli temmelig hett.

Bryggerhuset

Det var kanskje dette som etter hvert drev fram Bryggerhuset, som er omtalt tidligere.

Så langt som jeg kan huske, bodde vi der ute hele sommeren fra mai til september, og der sto døra oppe hele dagen. Og det var godt, for plassen der var jo temmelig liten, da den svære, innebygde bakerovnen tok 1/3 av plassen. Men det var vel nesten bare når vi skulle spise vi var samlet der alle.

Jeg skylder vel å si at dette bryggerhuset var 1/3 av hele uthuset. De øvrige 2/3 var vedskjulet i midten, og grisehuset med utedassen i den andre enden. En lang tram på vel en meters bredde løp langs uthuset og bandt det hele sammen. Utenfor denne sto de berømte «avskjæringene» som jeg nevnte tidligere. De sto der hele sommeren igjennom og gjorde således vaskinga for en stund «lettvint».

Mor likte seg godt den tida vi bodde «ute». Da fikk hun tid til en av sine kjæreste hobbyer, å dyrke blomster og grønnsaker. Hun var fabelaktig flink til å oppbevare georgineknoller fra år til år. Og blant grønnsakene husker jeg de enormt store gresskarene hun fikk til. Disse syltet hun, og de satte en ekstra spiss på fiskesuppa og fiskemiddagene utover vinteren. Smaken kunne kanskje minne litt om ananas. Jeg sa at disse syslene var hobby for mor, og jeg tok med dette på tampen av beskrivelse av slitsom klesvask, som jo ble større og større i omfang etter hvert som ungene kom til. Og tenk på det at det var i over 20 år at babytøyvask og etter hvert også større vask foregikk på nøyaktig samme måte.

Om barnetøyvask ble borte omkring 1920, så fortsatte det jo med tyngre voksenplagg helt fram til etter krigen. Da først kom vannet på veggen. Men da var jo også alle vi barna ute av redet. Men vaskemaskin, som mor hadde trengt så sårt, det fikk hun aldri oppleve. Det som i dag er i hver manns hjem, det var i hennes liv helt ukjent. Så far fikk heller ikke nyte godt av denne, for han var jo heller ikke utenfor hele denne prosessen som jeg nå har beskrevet. Hans oppgave var jo å skaffe varme til alt vannet som ble brukt. Jeg vil anta at det var ganske mange vedstabel-metere som gikk med i de 40-50 åra.

Håndarbeide

Men jeg er vel nødt til å oppholde meg ved mor en stund ennå, for å få mest sammenheng i beretningen. Og jeg skal senere gi en mer fyldig omtale av far. Mors hender hvilte aldri, for det hun selv mente med å hvile, da heklet hun, da strikket hun, da broderte hun, ja, jeg tror også jeg får føye stopping og lapping til dette, for da kunne hun sitte. Og det ble vel kanskje noen slike stunder på dagen.

Det var bare en to-tre dager før hun døde at strikkinga opphørte. Hun skjønte vel da sjøl at det var noe som ikke stemte, for en dag sa hun til Ellen: «Jeg har visst blitt lat jeg, Ellen, for nå kan jeg ikke gjøre håndarbeide lenger». Noen dager senere døde hun.

Levende vekkerklokke

Mor brukte aldri vekkerklokke. Men alle vi «ungene» kunne legge oss om kvelden i trygg forvissning om at vi ble vekket i god tid. Og når vi satte oss til frokostbordet, hadde hun allerede smurt og pakka inn et anseelig antall kakeskiver.

For så å se oss vel av gårde, tok hun nå plass i stuevinduet, og når hun ropte «Nå går båten til Krossnes,» så måtte vi springe så mye bena kunne bære oss for å nå båten på Gressvikbrygga. Den gang gikk nemlig Gressvikbåten i fart fra byen, innom Gressvik, videre til Ålestranda, Krossnes og Glombo, og tilbake til Gressvik igjen. Og det var der vi hoppet ombord for å nå våre forskjellige arbeidsplasser.

Jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene noen av oss kom for sent, og jeg tror ikke jeg tar for hardt i. Vi tenkte jo ikke den gangen på at vi utnyttet henne, men jeg føler meg litt beskjemmet når jeg nå tenker på det. Det meste jeg nå her skrevet om noen av mors sysler, viser vel nokså klart at dette liksom skulle være hennes sysler. Det var slik Den gang, og jeg tror faktisk mor ville det slik.

Fars arbeid med husgeråd og fottøy

Og nå synes jeg det passer å berømme far litt igjen. Det skulle mye til om far kjøpte noe han på en eller annen måter kunne gjøre sjøl. Som jeg har sagt tidligere i beretningen, var det jo stort sett mor som disponerte de få kontantene som han skaffet tilveie. Selv små forskjellige husgeråd så som sleiver og visper gjorde han.

Sleivene ble skåret ut av et massivt råemne. De var både nette og solide, og de holdt i mange år. Vispene var det vi gutta som skaffet råmaterialene til, ved å flå barken av tynne bjerkegreiner om våren. Far brukte tynn ståltråd til å sette disse sammen, så de holdt til utrolig mange grøter.

Han skulle selvsagt også se til at alle vi ungene var tørrskodde på beina. Og standardbentøyet var tretøfler, som både ble kjøpt nye og ble «reparert» til bruk for nestemann.

Denne reparasjonen var en både nitidig og sindrig affære. Først tok han av den gamle, utslitte bunnen av overlæret. Så gikk han til en gammel skomaker som het Mågerød og kjøpte nye bunner. Denne skomakeren var for øvrig fast leverandør av tretøfler til oss alle sammen. Så var det hjem igjen og sette de nye bunnene inn i det gamle overlæret. Og det måtte gjøres møysommelig, for en aldri så liten slurv her ville jo gi våte bein for brukeren. Og det ville far ikke ta ansvaret for. Det hører med til historien at de alltid var tette! Og far sparte vel noen kroner på å gjøre denne operasjonen, og «penger spart var penger tjent.»

Det hører også med til historien at vi gutta ble luta lei disse trebunnene når vårsola og varmen kom. De hadde jo i vinterens løp blitt temmelig tynnslitte. Og for å få oss noe annet, var vi utspekulerte nok til å sørge for å klyve dem ved å gjøre noen hopp i fjella. Men da var det også nesten sommeren, så vi i verste fall kunne gå barbeint. Verre var det når far var så utspekulert at han skodde bunnene ekstra ved å sette på ballata-såler. Det var kasserte drivreimer fra bruket, og de lot seg ikke slite ut.

Vedsanking

Jeg må også ta med en historie til, om måter å spare penger på. Det var å sanke ved, og denne historia var nok før han begynte å selge ved.

Og denne vedsankinga jeg nå skal fortelle om, gikk for seg langt hjemmefra, nærmere bestemt ved Kjenne gård som ligger på veien som går fra Torpekrysset til Slevik. Det var hogd ned en del skau der ute, og vi skulle få lov til å sanke kvisten etter dette. Jeg sier «vi», for jeg var faktisk med på det hele. Det var tre av oss, Tangen, svigerfar til Ludvig, far og jeg.

Far hadde aldri lært å sykle, så for å komme der ut satt han faktisk på bagasjebrettet på sykkelen min. Jeg husker han satt stiv som en stubbe, men det gikk bra, tross det var ca. en mils vei å kjøre. Og dermed sparte han busspenger, og penger til ved, for veden fikk han selvfølgelig.

Åssen vi fikk hjem denne veden, husker jeg faktisk ikke, men jeg husker i alle fall de mange strie sykkelturene.

Søskenflokken sommeren 1984.

Fra v.: Harald, Amund, Louise, Jakob, Arnt.

Etterkommerne

Dette skulle jo være en beretning om Anton og Julie Johannessens liv og deres etterkommere. Jeg må nå forsøke å fortelle litt om etterkommerne.

Johannes

Jeg var seks år da deres første barnebarn ble født. Det var eldstemann Johannes som etter hvert fikk etablert seg på Moss. Først som ansatt i det som vi i dag kaller dagligvarebransjen og siden med selvstendig agenturforretning. Han ble gift med Ebba Kristiansen fra Moss, og de fikk etter hvert to gutter sammen, John i 1923 og Leif i 1927. De var ofte hjemme i huset vårt i Kirkeveien, som den Den gang het. Nå heter det Bjerkelundsveien nr.75. (Skikkelige veinr
. kom det ikke før etter krigen, så inntil da het vårt hus Brann-nr 348, og dette tjente som en slags adressenr.) Alle sammen kom ofte i helgene, og John og Leif kunne være flere dager om sommeren. De to ble stelt godt med, og Leif vet nok hva han sier når han i vår slektsbok beskriver mor som det beste menneske han har kjent. Nå er det vel mange som lurer på åssen de kunne være så ofte på Gressvik når de bodde på Moss. Jo det hadde seg slik at Johannes fikk kjøpt seg en eldgammel Ford, sannsynligvis en 1920-modell, som nok hadde sett sine beste dager. Jeg mener å ha dekning for å si det, for jeg hadde faktisk æren av å kjøre med den en Oslo-tur sammen med mor og far. Vi besøkte Louise på Rikshospitalet. Hun lå der for en operasjon i kinnet. Det gikk bra innover, men på hjemveien, midt mellom Moss og Oslo omtrent, sa den stopp. Den gang gikk det jo bare en og annen bil i ny og ne. Langt om lenge kom det da en, så vi fikk «haik» hjem til Moss. Det jeg husker best, var det stummende mørket. Dette var nemlig sent på høsten, og i 1930 var det langt mellom hus og lykter på «E-seksen». Litt av en opplevelse for en 13-åring. Forden «Jålius» som den var døpt til, ble hentet dagen etter. Noen år etterpå fikk Johannes seg en ny bil, en kombinert varebil og personbil, en firmabil med vinduer på sidene bare i førerhuset, og bak. Også den hadde jeg æren av å være med på, men nå sammen med Ellen, og mor og far. Vi var på en gård inne ved Øymark-sjøen, hvor vi faktisk overnattet i en låve.

Thomas

Så over til neste barnet, Thomas, og noe om hans familie. Thomas ble tidlig ansatt i Fossum og Ingerøds jernvareforretning i Storgata i Fredrikstad. Det jeg husker best om Thomas var at han sommeren igjennom lånte en stor firmasnekke om søndagen. Da dro han ut i Kråkerøyholmene med hele familien sin, og Margits familie. Han ble gift med henne i 1928, og hennes foreldre het Karl og Anne Olavesen. De bodde på Åle, og Thomas og Margit bodde i et av deres hus. De fikk datteren Irene 28.2.29. Dessverre fikk Margit tuberkulose og døde allerede i 1938, den 13.7. Han giftet seg om igjen i 1948 med Eugenie Hansen. Jeg kan huske en del om Thomas fra hans ungkarstid, og mest av alt husker jeg hans voldsomme interesse for radio. Dampradioen kom jo til i hans ungdom. Og aller først kom krystallapparatene, og det var ikke få slike han bygde. Disse skulle jo bygges med pinlig nøyaktighet med en syltynn nål som skulle treffe på et bestemt punkt på en liten krystall. Til apparatet kunne koples hodetelefoner. Så satt vi der da, musestille, og fikk med oss både musikk og nyheter. Og forundret oss selvsagt at noen kunne finne opp noe så fantastisk. Karakteristisk nok var han en av dem som først fikk seg høyttalerapparat. Hjemme hadde vi i alle fall ikke noe sånt i 1936, for da husker jeg at jeg var på Åle og hørte P.Chr. Andersen referere fra den berømte bronsefinalen i Olympiaden. Thomas drev også med en del løvsagarbeide i kryssfiner og messing. Han banket også ut øser og sleiver i kobber. Han hadde vel helt fra ungdommen av en vond mage, og en ondartet svulst der ble til slutt hans bane. Han døde 6.10.1959, altså bare 58 år gammel. Både han og Margit ligger begravet på Gressvik kirkegård. Han etterlot seg en datter, Irene, som senere giftet seg med Ragnar Gaustad. De har to barn, Anne Karine og Barbro.

Ludvig

Så til Ludvig, f. 19.12.1902. Ludvig ble tidlig ansatt på Fredrikstad Mek. Verksted. Der fikk han tidlig føling med de såkalte «harde 30åra». Han ble m.a.o. ledig, og det var da han begynte med «sjappa» som jeg har omtalt tidligere. Denne handelen varte jo ikke mange åra, så han så seg om etter annet arbeid. Og han begynte i forsikringsbransjen. Han begynte som inkassoagent i livsforsikringsselskapet FRAM hvor han senere ble forfremmet til inspektør. I mellomtida hadde han vel vært med onkel Johan som maler, akkurat som far. Han ble gift med Ester i 1938. Hun var født Tangen og var jordmor hele sitt voksne liv til oppnådd pensjonsalder. De fikk en datter, Marie Louise. Hun ble gift i 1962 med Geir Dege. De fikk 3 barn sammen, Anders, Marianne og Lars Petter. Ludvig ble 71 år gammel. Han fikk en ondartet blod- og bensykdom og døde 31.10.1973. Ester døde 18.10.1988. Begge ligger begravet på Vestsiden kirkegård i Fredrikstad.

Bernhard

Så over til det 4. barnet, Bernhard. Bernhard ble født 12.2.1904, og ble allerede i barneåra interessert i bondeyrket. En 2-300 meter nord for hjemmet vårt drev en mann som het Almgren et lite småbruk, og der holdt Bernhard til så godt som hele sin fritid. Han var flink på skolen, og fortsatte med noe som het fortsettelsesskolen etter folkeskolen. Etter dette tok han Kalnes Landbruksskole. Her gjorde han det veldig skarpt og etter endt eksamen ble han ansatt som melkekontrollør og regnskapsfører for en del gårder i Rokke og Berg, deriblant gården Sørbrøden i Berg. Her bodde Sigrid Mårud, som vel var «odelsjente» til denne gården. Begrepet odelsjente eksisterte vel ikke den gangen, men nok om det, Bernhard giftet seg i alle fall med Sigrid i 1936. Han tok da over gården og byttet navn fra Johannessen til Sørbrøden og nedla på den et voldsomt arbeid. Han hadde som sitt høyeste mål å kvitte seg med all gjeld så fort som mulig, og av den grunn slet han vel mer enn han hadde godt av. Han fikk astma i slutten av 40-åra, ca 45 år gammel. Denne sykdommen slo ham fullstendig overende. Og etter mange sykehusopphold døde han den 9.2.52, og ble bisatt fra sitt hjem på sin 48 årsdag. Han var den første av alle oss søsknene som døde, og både mor og far overlevde ham. Hver eneste en av oss andre barna hadde mange gode minner fra Sørbrøden. Vi var vel der alle og hjalp til med både våronn og høstonn, med potetopptagning og tresking. Også mor og far var der ofte. Og sysselsatt ble de. Mor med stopping og lapping, far med flikking og maling. Bernhard og Sigrid fikk tre sønner: Thor, Erik og Øivind. Sigrid levde helt til 9.2. 1984. Begge ligger begravet ved Berg kirke.

Arnt

Arnt Julius ble født 25.4.1907. Arnt arbeida på Fredrikstad Mek. Verksted hele sitt voksne liv. Han begynte som borer og endte som elektriker. I et par perioder som det var innskrenkninger på FMV arbeida han litt som møbelsnekker, sammen med Jens Karlsen, en bror av Margit, kona til Thomas. Han ble gift med Aslaug Syversen i 1932. De fikk datteren Anne Grete 22.2.1947. Noen spesiell hobby kan jeg ikke huske han hadde, men han var en del opptatt i fagforeningsarbeid, hvor han vel for det meste var kasserer. Det var han også i båtforeningen i båthavna på Floa. Arnt hadde en fabelaktig god helse og en lett kropp, så vi ble vel nokså overrasket da han plutselig begynte å få hjertevansker. Han hadde hus høyt på toppen av Apenesfjellet i Fredrikstad, med lange bakker uansett hvor en skulle gå for å komme opp, og huset var også stort og høyt. Han var et par ganger inne på Sentralsykehuset, siste gang påskeaften 1989. 25. mars sto ikke livet til å redde. Etter at han døde, solgte Aslaug huset og flyttet inn i blokkleilighet på Gressvik. Datteren Anne Grete ble gift med Tom Gundersen fra Fredrikstad. Aslaug døde 23.2.1991. De ligger begge begravet på Vestsiden Gravlund i Fredrikstad.

Jakob

Den sjette ungen var Jakob. Han ble født 31.7.1909. Jakob kom tidlig ut i arbeidslivet idet han begynte som visergutt i Birger W. Dues farvehandel i Fredrikstad. I den tida var det voldsom kamp om jobbene, så Jakob var heldig, som gikk nesten rett fra folkeskolen og i jobb, og det var det ikke mange som gjorde Den gang. Han var altså av de heldige, og han avanserte også straks til ekspeditør, inntil han til slutt tok over forretningen. Denne forretningen lå ved siden av Blå Grotte i Fredrikstad. Det siste sted Jakob drev forretning, var i Farmannsgate. Etterpå hadde han jobb som distributør av dagsavisene, med hovedbase ved bussterminalen. En jobb jeg tror han drev med til han fylte 75 år. Jakob giftet seg med Jorunn Hagen i 1943. De fikk to barn sammen: Hans-Jakob og Grete Elisabeth.

Louise

Louise Marie er nr. 7 i rekken, og hun er født 11.11.1911. Hun var den eneste jenta, og det sier seg selv at hun ble til stor hjelp for mor opp igjennom årene. Hun fikk som tenåring dessverre en lei sykdom i det ene kinnet, som hun den dag i dag bærer arr etter. Ellers har hun hatt og har en fabelaktig god helse. I sitt fireogåttiende år er hun fortsatt aktiv som frisørdame. Hun giftet seg med Rolf Gundersen i 1943. Han var da ansatt i Hans Nielsens kolonialforretning på Det Glade Hjørne i Fredrikstad. Der var han ansatt fra konfirmasjonalder til han oppimot pensjonsalderen måtte kapitulere på grunn av sykdom. Louise og Rolf hadde et herlig sommersted i Foten, og var der hele sommeren igjennom. Deres altoverskyggende hobby var sang. De var begge medlemmer av sangkoret Harmoni fra konfirmasjonen og livet ut for Rolfs vedkommende, og for Louise helt fram til 1993.  De fikk to barn sammen, – Svein Erik og Marit.

Amund

Amund ble født 21.1.1914 og er den nestsiste i rekka. Amund ble altså voksen i slutten av 20-åra og fikk vel en vanskelig start på arbeidslivet. Han var gårdsgutt hos en bonde på Rød i Onsøy som het Åserud, og han var visergutt m.m. hos baker Christensen på Gressvik. Her hadde han bl.a. ansvaret for det meste av iskremlaginga. Han arbeida en tid hos Johannes på Moss, hvor han både tok opp vareordrer og distribuerte varer. Men forretningen til Johannes tok jo slutt, den også, i 1930-31. Til syvende og sist havnet Amund i sveiselære på Fredrikstad Mek. Verksted. Og her kom han på sin rette hylle. Han ble en meget god sveiser, og i 1938 reiste han og fikk jobb på Framnes Mek. Verksted i Sandefjord. Her avanserte han fort til formann, og senere til verksmester. Han var der til oppnådd pensjonsalder. I Sandefjord traff han Marie Reppesgård som han giftet seg med i 1943. De fikk to gutter sammen: Sigurd, og Steinar.

Harald

Så til meg selv, Harald. Jeg ble født 14.8.1917. I og med at det er jeg som har skrevet hele denne beretningen, har det jo naturlig nok blitt en del minner fra barneåra som jeg har tatt med. Men nå er det åra fra konfirmasjonen som jeg skal skrive om. Det er jo der jeg har begynt også med alle de andre av mine søsken. Jeg ble gående et helt år arbeidsledig etter konfirmasjonen, som var i 1932, altså midt i de såkalt harde 30-åra. Men så var jeg heldig og fikk arbeide som læregutt i oppmerkingsavdelingen på FMV. I sannhet må jeg si at jeg likte ikke dette arbeidet til å begynne med, men etter hvert så skjønte jeg at jeg måtte ha kommet på rett hylle. Det var jo et arbeide som krevde en pinlig nøyaktighet, og jeg kan vel si at dette har vel satt sitt preg på meg hele livet. Det foregikk en voldsom utvikling i oppmerkerarbeidet. Kort fortalt bestod oppmerkerarbeidet på en måte i å tegne alle plate- og profil-konstruksjoner som skulle bearbeides og monteres inn opp til en båt. Da jeg begynte, foregikk det alltid i full størrelse. I 1954, altså ca. 10 år etter at jeg var ansatt som formann, gikk vi over til rent kontorarbeid og tegnet alle plater i skala 1:10. Etter en fotograferingsprosess kunne disse omsettes via projeksjonapparater omgjøres til videre bearbeiding til 1:1 merking og brennemaskiner. Min avdeling het etter dette optisk avdeling. Senere ble oppmerkerarbeide ennå mer avansert til datastyring, en ennå mer sinnrik affære, som det ikke er lett å komme inn på her. Men min avdeling ble heretter hetende optisk/numerisk avdeling. Jeg fikk være med og lede alle disse epoker, og jeg stortrivdes i dem alle. I nøyaktig 50 år fikk jeg ha min arbeidsdag, hvorav ca 41 som leder. Jeg ble i 1942 gift med Ellen Thorvaldsen og vi fikk 51 lykkelige år sammen. I årenes løp fikk vi nok en del prøvelser, og det første en tenker på med det, er vel sykdom. Vi fikk to barn: Geir Harald f. 12.7.1943, og Elna, f. 26.8.1954.

Mitt ønske og mitt håp er at man, i hver enkelt av mine søskens familier, kunne sette seg ned og supplere noe mer enn det jeg har skrevet. Og jeg slutter denne min beretning med det ønske.

Prambyggerifjorden ca 1900 T.v. Lensmannsfjellet, t.h. Jadabærjet …

 

(Beretningen er renskrevet og digitalisert i 1996 av Haralds svigerdatter, Laila Synøve Johannessen.)