Gressvik kirke 1925-2000

Forord

Ved 75 års jubileet viser Gressvik kirke igjen sitt unge ansikt. Inntil nylig var vestfasaden med inngangspartiet skyggelagt av to enorme kastanjer, antagelig plantet da kirken var ny. De ble felt ved juletider i fjor. Nå troner det mektige granittbygget fritt på høyden sin igjen, slik det gjorde i desemberdagene i 1925. Bårehus og menighetssenter bøyer seg ærbødig i hellingen foran.Gressvik-krk&mhc

I 75 år har klokkene i dette kirketårnet samlet Gressvik menighet til vielse og gravferd, gudstjenester og møter, konfirmanttimer og konserter. I både glede og sorg har mennesker gått inn under den høye hvelvingen, inn i rommet der glassmaleriene fletter himmelfarger i tonene fra orgelet. I 75 år har dette rommet latt mennesker møte Gud.

Da jubileumskomiteen ba meg skrive sagaen om dette stedet, gikk jeg til jobben med både gru og glede. Det er ikke lett på få sider å skrive krøniken til et hellig hus. Med beven har jeg måttet foreta en del valg. Et av dem har vært å legge hovedvekten på det bygningsmessige, mens den åndelige historien bare glimtvis nevnes. I det hele har masse stoff måttet vike av plasshensyn.

Og at det overhodet er blitt noe jubileumsskrift, kan vi først og fremst takke Harald Oftebro for. Han har utrettelig forsket i kildematerialet og systematisert bakgrunnstoffet. Også en lang rekke andre personer har gitt meg opplysninger som jeg er svært takknemlig for. Men fremfor alle skal Harald ha takk.

Gressvik i oktober 2000

Geir Harald Johannessen

ISBN 82-90658-85-0

© Gressvik menighetsråd / Geir Harald Johannessen

Foto for- og bakside: Tommy Lars Ødegaard

Repro og trykk: Media Øst Arktrykk as, Mysen

Utgitt 2000 på Mitt Forlag  –  Svein Skahjem

TIL SALGS PÅ ONSØY OG GRESSVIK MENIGHETSKONTOR, kr.100,-

 

 

Fra beitemark til kirkested

Gressvik blir til

Før 1860 besto det tettstedet Gressvik av gården Hauge, «Haua», som de innfødte sa, og gården Græsvig. Ellers fantes bare et par-tre hus.

Men i året 1856 ble kimen lagt til store omveltninger. Da dukket en herre ved navn Julius Nicolay Jacobsen opp i området.

J. N. Jacobsen og Græsvig Brug

J. N. Jacobsen (1829-1894) var klokkersønn fra Strømsø i Drammen. Han kom til Fredrikstad i 1848 og fikk en kometkarriere som trelasthandler. I 1855 kjøpte den kommende plankebaronen eiendommen Lykkeberg og bosatte seg der. Senere bygde han praktvillaen som nå ruver i Lykkebergparken.

I november 1856 kjøpte denne mannen et stort areal av Nils Olsen Stangebye på Græsvig gård. For 600 speciedaler fikk han hånd om en strandtomt som strakte seg sørover fra hovedgården. I 1859 kjøpte han den tilstøtende tomten videre sørover langs elva, denne gang for 1130 speciedaler. Målet med oppkjøpene var å anlegge sagbruk. Myndighetene hadde opphevet sagbruksprivilegiene med virkning fra 1.1.1860, og den driftige gründeren øynet mulighetene som åpnet seg.

Rask vekst

Den 1. januar 1860 sto et tre rammers dampsagbruk prøvekjørt og klart til produksjon, i et stort sett folketomt område. Men fra den dag Græsvig Brug kom i drift, økte folketallet med rekordfart.

De første som slo seg ned, kom fra Solli. Der lå den gang Skandinavias største sagbruk, og Jacobsen rekrutterte straks «sagkyndige» derfra. Arbeidsstokken økte raskt, og den driftige bruksherren skaffet alle arbeiderne som ønsket det, tomter og lån og billige byggematerialer. Boligene bredte seg ut i stadig videre ringer rundt «Jacobssaga». I 1862 ble Bruksskolen startet. Første året var der 9 elever, i 1890 hele 400.

Nødvendigt at faa opført Kapel

J. N. Jacobsen var opptatt av at folk i hans tjeneste skulle ha det bra både til kropp og sjel. Bruket fikk snart både egen sykekasse og egen lege. Og så tidlig som i 1866 ble Gressvik Bedehus bygd, på brukseierens bekostning. Ettersom folketallet økte, dukket også tanken på egen kirke opp.

I 1877 tok bruksformann Hans B. Pedersen det første initiativ til å reise «et Kapel til Afholdelse av den lovbestemte Gudstjeneste.» Dette forteller bruksformannen selv i et skriv fra juli 1883. I første runde strandet prosjektet på at «der om Høsten samme Aar indtraf daarlige Tider.» Men snart bedret tidene seg, og H.B. Pedersen beretter videre: «Aar 1882 isammenkaldte jeg efter Overenskomst et Møde med stedets Sognepræst Roggen og Kirkesanger Bjærke, hvor da de mødende blev enige om at det var nødvendigt for en saa stor Arbeidsstok, der med Omegnen tæller ca. 2000 mennesker, at  faa opført et Kapel …»

På egen bekostning

J. N. Jacobsen & Co., som firmaet nå het, kjøpte på denne tiden kirketomt fra Ole Sebastian Jespersen på nordre Aale. Opprinnelig var tomta på 2,5 mål, og var bare tenkt til kirke og kirkegård. Men senere ble den utvidet mot nord og øst, for også å gi plass til nye boliger for bruksarbeidere. Tomta ble kalt Kirkeby. De første boligtomtene der ble lagt ut i 1888.

I mai 1883 tilbød brukseierne seg på egen bekostning å oppføre et kapell i tre. Byråkratene i departementet stilte seg først litt nølende til å gi klarsignal, fordi de var usikre på hvordan en slik privatkirke ville bli fulgt opp. Da gjorde J. N. Jacobsen & Co. det straks klart at Bruket også påtok seg ansvar for vedlikeholdet. Høsten 1883 kom byggearbeidet i gang.

Den første kirken

Kirken som sto ferdig allerede i mai året etter, var en langkirke i tre. Tårnet var i vest, over inngangen, og mot øst var det sakristier på begge sider av koret. Byggmesteren kom fra Sarpsborg og het O. Nielsen. Arkitekt var H. Nissen. Alterbildet var bekostet gjennom en innsamling blant bruksfolkene. Det var en Kristusstatue i gips, en kopi av Bertel Thorvaldsens (1770-1844) berømte skulptur i Domkirken i København. Over inngangen i vest var et galleri til orgelet og med plass for sangkor. Orgelet var finansiert ved innsamling blant Gressviks innbyggere og med bidrag fra sogneprest Stabells Legat. I tårnet hang to klokker bekostet av brukseierne. De hadde stempelet ”O.Olsen og Søn, Nauen, Tønsberg, aar 1883”. Den store klokken hadde inskripsjonen ”Psalme 147,1: Halleluja, thi det er godt at lovsynge vaar Gud”. På den lille sto det: ”Herren velsigne din Indgang og din Udgang”. Inventaret, som benker, prekestol og døpefont, ble laget av to snekkere ved Bruket, Emmanuel Forster og Gulbrand Olsen.

Innviet i mai 1884

Fredag 2. mai 1884 ble kirken og gravlunden innviet ved Oslo biskop C.P.P Essendrop. Etter høytideligheten gav grosserer J. N. Jacobsen middag på Lykkeberg for biskopen, presteskapet og andre innbudte.

Noen dager senere kunne man lese følgende i avisen: «Til d’herrer J. N. Jacobsen & Co. For al den store Velvillie, Omsorg og Opofrelse, som til enhver Tid er os bevist baade i det Timelige og det Aandelige, og især for den sidste store Velgjerning – det deilige Kapel – som er os skjænket til Afbenyttelse, aflægge vi herved vor hjerteligste Tak. Græsvig Brug den 6. Mai 1884. Samtlige Formænd, Lærere og Arbeidere.»

Offisielt ble ellers kirken konsekvent benevnt «kapellet», fordi Gressvik ikke ble eget sogn, bare kapelldistrikt i Onsøy.

Aktiviteten øker

Opprinnelig var det meningen at den nye kirken skulle ha gudstjeneste en gang i måneden pluss annendagene i høytidene. Men i 1888 fikk sognepresten i Onsøy personalkapellan. Fra da av økte frekvensen, nå ble det messe hver 14. dag.  I 1901 ble Onsøy residerende kapellani opprettet. Den residerende kapellan fikk sin tjenestebolig på Gressvik. Deretter ble det gudstjeneste hver søndag i Gressvik kirke.

Oppussing i 1914

Foran 30 års jubileet ble kirken pusset opp. Veggene var lyse, mens prekestol, alterutstyr og benker var holdt i mørkegrønt. Men temmelig nøyaktig ett år etter oppussingen rammet tragedien Gressvik menighet.

Brannen i 1915

Også i 1903 hadde det vært et branntilløp ved Gressvik kirke. Ødeleggelsene ble avverget den gang. Men på Bededag, torsdag den 30. april 1915, var katastrofen der.

Røyksøyle

Klokkene ringte sammen til messe. Folk hadde begynt å dra av sted til kirken. Men ca 9:30 begynte en røyksøyle å vise seg over tretoppene. På det tidspunkt var tilfeldigvis en av Fredriksstad Blads skribenter på vei fra byen til Krosnes med dampskipet «Græsvik». Han gir et levende bilde av dramatikken mens røyksøylen vokste i omfang og det gikk opp for folk at det gjaldt Gressvik kirke: «Over Jorder og langs Veier, til fots, paa Cykel og med Baat strømmet en Mængde Mennesker mot Brandstedet, saa der snart var forsamlet Tusener der. … Paa veien møtte  vi flere som kom vandrende for at gaa til Gudstjeneste med Salmeboken i Haanden. De stanset forbauset oppe paa Bakkekammen. Kirken foran dem laa i fuld Brand. Med Taarer i Øinene blev de fortapt staaende. Der brendte den Kirken, som de var konfirmert i, den Kirke, hvori de var viet, den Kirke, hvorfra Guds Ord saa mangen Søndag og Festdag hadde lydt til dem. Det var saa saart at se».

Brannårsaken

Brannårsaken kommer vel alltid til å forbli en gåte. Men denne morgenen var det kraftig vind, med storm i kastene. Så surt var det at kirketjeneren hadde fyrt opp i en av de store ovnene, «den paa Mandssiden», og han hadde fyrt kraftig, med bjerkeved. «Kanskje hadde en gnist kommet seg inn under skifertaket i den sterke vinden, og inn i det gamle, tørre spontaket,» mente klokkeren, skolestyrer Peder Grøtvedt, som var den som oppdaget brannen og fikk varslet brannvesenet. Men Græsvik Bruks Brandvæsen rådde bare over en liten, rød vogn trukket av to hester. Da dette utrykningskjøretøyet kom fram, var det for sent.

Aldri hendt meg før

Kirketjeneren og mannen bak fyringen, Andreas Simensen, var naturlig nok på sammenbruddets rand. Etterpå fortalte folk hvordan han vantro betraktet det uhyggelige skuespillet mens han ristet på hodet og gjentok: «Dette har aldri hendt meg før…»

Den arme mann fikk det ikke bedre av at Kirketilsynet noen dager senere gav ham sparken fordi han «ved Græsvik Kirkes Brand den 30.april er blit overflødig.»

Nedbrent på en time

Mens man ventet på brannvesenet, reddet folk det som reddes kunne. Man fikk ut både døpefont, lysestaker og messeklær. Men de hellige kar, som var låst inne i sakristiet, glemte man i farten. Kristusstatuen på alteret fikk man heller ikke ut.

En time tok det å legge i grus den kirken som det hadde tatt nesten ett år å bygge. «Taarnet lyste som en fakkel høit tilveirs. Pludselig begyndte denne Ildfakkel at vakle og med et Brak styrtet Taarnet ned i Ildmørjen, saa Gnisterne slog himmelhøit», skrev Fredriksstad Blad.

Nesten kremasjon

I den sterke vinden spredtes gnister vidt og bredt. Men både voksne og barn løp omkring med vannbøtter og grankvister og klarte å slukke tilløpene til skogbrann.

I likhuset like ved kirken sto to kister da brannen brøt ut. Det kom heldigvis noen til å huske på. Av frykt for at gnister skulle antenne det gamle skuret, som også tjente som stall, ble kistene flyttet ut på kirkegården.

I disse kistene hvilte to hederskronte bruksmedarbeidere. Den ene var stuerformann Carl Hansen. Den andre var bruksformann Hans Ellingsen. Han var blant de første som var ansatt ved Bruket, og hadde vært prestens medhjelper i over 30 år. Fredriksstad Blad skrev om ham: «Han var en personlighet hvis minne lever i kjærlighet og takknemlighet.»

Menighetshuset interimskirke

Det som var reddet fra kirken, og også de to kistene, ble overført til Menighetshuset like ved Hauge gård, det som nå heter Misjonshuset. Allerede søndag 2.mai ble dette innviet til interimskirke. Et synlig minne fra Menighetshusets mange år som interimskirke, er det runde vinduet i nordgavlen, med kors og davidsstjerne. Det ble satt inn i denne perioden. Kommunen leide lokalene av Indremisjonsforeningen. Huset var oppført i 1906, etter en vekkelse i 1905 som førte til et skisma mellom vekkelsens folk og de mer gammelpietistiske og gammelhaugianske, som ble igjen på Bedehuset. Sentralt i denne vekkelsen finner vi navn som forfatteren Edin Holme og res.kap. Harald Evje.

Profetisk avis

Dagen etter kirkebrannen skrev Fredriksstad Blad: «Efter Forlydende kommer ikke Brukets Eiere til at gjenoppføre kirken. Græsvik omfatter saa mange Mennesker nu, som intet har med Bruket at gjøre, at det maa være Kommunens Sak at sørge for Kirke.» Avisen profeterte at det kunne gå lang tid – «maaske Aar» – før noen ny kirke sto der. Rett nok var kirken forsikret, men for «et altfor litet Beløp, da … Assurancesummen ikke er øket, siden Kirken byggedes.»

J. N. Jacobsen & Co. kom ganske riktig ikke med noe tilbud om gjenoppbygging. Men 29. juli skriver firmaet til ordfører Strand at det vil «tilbyde Onsø Kommune som Gave foruden Assurancesummen ca. kr. 17500,- af den under 30.april d.A. nedbrændte Kirke ogsaa den denne omliggende ubebyggede Grund antagelig ca 34 Maal ned til Hovedveien, Kirkegaarden indbefattet, paa Betingelse af at Kirken bliver gjenopført paa samme Tomt og Grunden ikke bebygget, uden for det Tilfælde, at den delvis skulle ønskes til Bolig for Præsten eller andre af Kirkens Tjenere.»

Den nye kirken

Forarbeidene

I møte 16.august 1915 vedtok de folkevalgte i Onsøy enstemmig å motta med takk tilbudet fra J. N. Jacobsen & Co om assuransesum og kirketomt. I vedtaket heter det også: «Ordføreren bemyndiges til at kvittere til avlesning det på firmaets eiendom hvilende garantidokument for kapellets vedlikehold tinglest 5.februar 1884, da vedlikeholdelsen for fremtiden vil bli overtatt av kommunen.»

Selv om dette i virkeligheten var en prinsipperklæring om at kommunen ville bygge kirken opp igjen, varte og rakk det før noe mer skjedde. Omsider purret Kirketilsynet på kommunestyret og be om fortgang i saken.

Byggekomitéen

I mars 1916 ble det så endelig oppnevnt en byggekomité. De sju utvalgte var «sløidlærer Thomas Vister, Kirkeby, Grosserer Andreas J. Jacobsen, Fredrikstad, Kjøbmand Johs Førrisdal, Gressvik, Grosserer J. Wessmann, Fjeldskilen, Pastor H. Evje, Gressvik, Handelsfuldm. Johan Nilsen, Engelsviken, Ordfører Johan Strand,  Strand.» Res. kap Harald Evje ble formann. Han skulle også komme til å bli den store drivkraften i arbeidet i årene framover.

Allerede på første møte var det «enighet i komitéen om at kirken burde opføres av granitt. … Man tænkte sig størrelsen i likhet med de nylig opførte kirker paa Rolvsøy og Kraakerøy, der har mellom 500 og 600 sittepladse.»

Komitéen fikk på kort tid kontakt med departement og arkitekt. Utkast fra arkitekt Ivar Næss ble fremlagt for formannskapet allerede i august 1916. Arkitekt Næss hadde tidligere tegnet Frogner kirke i Kristiania, og hadde også medansvar for Kråkerøy kirke. Utkastet hans vakte alminnelig tilfredshet.

Noe av det første byggekomitéen ellers foretok seg, var å skaffe støpul og kirkeklokke til kirkegården. I juli 1916 kom det på plass. Klokken var kjøpt fra Olsen Nauens klokkestøperi, med klokkemetallet fra branntomta som innbytte, og klausul om at den kunne leveres tilbake «efter fuld pris, som da gaar i avdrag paa de nye klokker.»

Vedtak om byggestart

Den 4. september 1916 vedtok Herredstyret enstemmig å gjenreise kirken. Kostnadene var da beregnet til ca kr. 105.000,-, inkludert orgel, lysinnlegg og kirkegårdsmur med inngangsportal. Kirken skulle oppføres i gråsten, på samme sted som før.

Beløpet var delvis dekket inn. Man hadde forsikringssummen og verdien av tomta, til sammen omlag 30.000. Dessuten hadde grosserer Fredrik Jacobsen hos J. N. Jacobsen & Co. på senvinteren skjenket ytterligere kr. 10.000,- i kontanter. Så de folkevalgte konkluderte med at «det beløp kirkebyggingen kræver, vel  ikke kunne siges at virke i nogen særlig grad trykkende hvad kommunens økonomi angaar.» Dermed gav de ordføreren fullmakt til å ta opp et lån på kr. 65.000,-.

Den hyggelige underretning

Samme dag som herredsstyret vedtar gjenoppbygging, skriver grosserer Andreas J. Jacobsen, brukseier, sønn av avdøde J. N. Jacobsen, brev til ordfører Strand. Der skriver han at han har mottatt «den hyggelige underretning» at vedtak om bygging er fattet. Derfor vedlegger han en sjekk på kr. 15000,- «til bestridelse av utgifterne ved anskaffelse av glassmalerier og anden mulig ønskelig utsmykning».

Grunnarbeidet gjøres 1917

Ved kongelig resolusjon 1. desember 1916 gis det grønt lys for bygging. Det blir Haldor Kristiansen fra Frydenberg som får jobben med å gjøre grunnarbeidene. I løpet av høsten 1917 kommer grunnmuren opp og dekkes til med tjærepapp. To mann har vært med under hele oppførelsen, Johan Helgesen og Emil Tobiassen.

Men nå er tidene blitt merkbart dårligere. Verdenskrigen har rast i tre år, og dyrtid og knapphet merkes på de fleste områder. Byggekomitéen mener selv, i desember 1917, at resten av byggearbeidet «bør utstaa paa grund af de vanskelige byggeforhold for tiden.»

Stillstand

Spansken

Det var ikke bare byggeforholdene som var vanskelige. Sommeren 1918 kom spanskesyken til landet og krevde 15.000 norske liv i løpet av noen få måneder. Også Gressvik ble hardt rammet. Det ble så mange begravelser at den arme Johannes Jacobsen, nettopp tilsatt som kombinert kirketjener og graver, ikke maktet å få dem unna. Han måtte tilkalle hjelp. Området lengst nord på den eldste delen av kirkegården, under fjellknausen der, ble fullt av graver på kort tid og fikk på folkemunne navnet Spanskekirkegården.

I stampe

Da spanskesyken og verdenskrigen var tilbakelagt og en viss optimisme hadde begynt å melde seg igjen, sørget byggekomitéen for å få inn noen prisoverslag. I mai 1919 hadde de innhentet fem slike, som fortalte at ny kirke ville koste fra 120.000  til 140.000 kroner. Imidlertid strandet overslagene hos arkitekt Næss, som skulle evaluere dem, og høsten kom uten at noe kunne presenteres for myndighetene.

Mot slutten av dette året foreslår likevel Evje på byggekomitéens vegne at kommunen må gjøre alvor av å ta opp lån. I april 1920 får kommunen innvilget et lån på kr. 50.000,- i Opplysningsvesenets Fond, til 5,5 % rente og med nedbetaling over 30 år. Med andre ord kan det synes som om byggesaken endelig skal ut av bakevja. Men den gang ei.

Full stopp 1920

Det er ingen uvilje å spore blant de folkevalgte. Men det er mange gode prosjekter som skal finansieres av fellesskapets kasse. Derfor skremmer den galopperende inflasjonen kommunestyret til å utsette byggestarten enda en gang.

Denne nye utsettelsen, i mai 1920, blir for mye for arkitekten. Han skriver til byggekomitéen at han «antar at utsættelsen kommer til at vare indtil mer normale byggeforhold indtrer.» Dermed utber han seg sitt foreløpige arkitekthonorar på kr. 5.000,- pluss reiseutgifter.

Men om det var traurige tider, kunne da folk likevel se at verden gikk framover. 28. mai 1920 sto tusenvis av mennesker langsmed Gressvik-floa for å være vitne til at det første passasjerflyet fra Kristiania landet i vårt distrikt. En snau time hadde sjøflyet «N 6» brukt på turen da det gikk inn for landing på Floa med løytnant Tancred Ibsen ved spakene. Tre passasjerer kunne snart gå i land, blant dem grosserer Andreas Jacobsen.

Nødsarbeid avslått

Mot slutten av 1922 er det tilløp til bevegelse i byggesaken igjen. På initiativ fra Byggekomitéen undersøker Ordføreren om tilhogging av bygningssten «kan paaregnes at erholde statens bidrag til nødsarbeide». Men i januar 1923 kommer avslag fra Sosialdepartementet.

På møte 19. februar 1923 beklager Byggekomitéen dette. I brev til kommunestyret skriver den likevel følgende: «Imidlertid finner komitéen at dette avslag ikke har saa stor økonomisk betydning, at tanken om reisning av kirken innen rimelig tid bør opgives.»  I samme brev heter det videre at «grundarbeiderne er fuldt færdige og raamateriale til kirkens opførelse ligger på kirketomten i tilstrækkelig mængde.»

Endelig på gli

Når Formannskapet samles 18. mai, blir byggekomitéens brev referert. I referatet fra møtet kan vi lese: «Spørgsmaalet om kirkens opførelse har gjentagende været oppe, men paa grund av de ekstraordinære tider med høie byggepriser har saken blevet utsat.»

De folkevalgtes gode vilje er det likevel lite å si på. I løpet av årene 1920-23 hadde kommunen avsatt ca kr. 38.000,- til formålet. Nå i mai 1923 har man til sammen drøyt kr. 180.000,- å bygge kirke for. Dette er stadig litt mindre enn man trenger, ifølge de siste tall som arkitekt Ivar Næss har lagt fram. Men formennene ser positivt på at man rår over et så stort beløp. Dessuten ser de i øynene at «der måske ikke er utsigter til nogen større nedgang i byggeomkostninger i den nærmeste fremtid.» Følgelig innstiller de overfor kommunestyret at byggekomitéen bør få fullmakt til å få anbudsrunden i gang. Forutsetningen er at en fullt ferdig kirke ikke må bli dyrere enn kr. 200.000,-

Byggingen

Anbud godtas

Anbudsrunden ble vunnet av murmester August Hansen. Trearbeidene skulle byggmester Karl Brynhildsen utføre. I august 1923 vedtok kommunestyret å sette byggingen i gang.

En smule uro var å spore blant de folkevalgte. De var redde for at budsjettet skulle sprekke. Hans L. Lund ville sende hele saken tilbake til byggekomitéen og be om tilleggsanbud for kostnadene ved fullt ferdig kirke, med gulv, tak, dører, vinduer etc. Men han ble nedstemt.

Grunnstensnedleggelse

Grunnstensnedleggelsen fant sted den 24. oktober 1923. I referatet leser vi: «… Deretter blev dokumenterne og mynterne som laa i blykapselen under den nedbrændte Græsvik kirke nedlagt i en glasbeholder indfattet i kobber. Tillæggskrivelse indeholdende det nye bygværks historie blev undertegnet av byggekomitéen samt arkitekt og bygmester og sammen med nogle mynter og pengesedler nedlagt i beholderen. Derefter gik man til byggetomten hvor grundstensnedleggelse blev foretat ved byggekomitéens formand efter en kort tale i tilknytning til Salme 127,1. Beholderen blev nedlagt ved overgangen fra skibet til koret like ved det ildfaste hvelv i sakristiet.»

Byggestenen kommer

I løpet av vinteren 1923-24 kom byggestenene på plass. De ble fraktet på prammer til Gressvikbrygga, fra Iddefjorden, eller  muligens fra Kjæråsen. Det var sannsynligvis et av stenhuggeriene til C. A. Forsberg på Kjølberg Herregård som leverte den, men nøyaktig hvor stenen kom fra, er litt i det dunkle. I alle fall ble den kjørt videre med hest og vogn. Fire hester med hver sin enspenning gikk i skytteltrafikk mellom piren og kirketomta. Det var Harald Karlsens firma, Gressvik Vognmannsforretning som sto for frakten. Som vi kan se, er det en lysere type granitt i stenen som rammer inn vinduer og dører. Den kom i egen leveranse fra A. Frøjd’s stenhuggeri, Aspedammen.

Regelmessig forbandt

Opprinnelig var tydeligvis tanken at fasadestenen skulle være av såkalt «uregelmessig forbandt», altså ha uregelmessige kanter. I så fall ville den antagelig blitt hogd til av bruddstenen som lå på kirketomta etter grunnarbeidene. Ordfører Strand er muligens den vi kan takke for at kirken ser ut som den gjør. Iallfall heter det i et av byggekomitéens møter høsten 1923: «Herr gaardbruker Johan Strand ønsket dog tilført protokollen at han anser det ønskeligt at der ved kirkens opførelse benyttes retvinklet sten, ikke uregelmæssig forbandt.» Slik ble det også, enda det andre ville blitt om lag ti tusen kroner billigere.

Forblendet med råkop

Gressvik nye kirke ser ut som den er bygd helt og holdent av gråstensblokker. Men de som satte den opp, visste noe annet. Innenfor den ca 30 cm tykke granitten er nemlig en mur av betong. Stenene er en forblending med såkalt råkop utenpå betongskallet. «Råkop» er et faguttrykk som betyr den kløvede siden på stenen, slik den er når den sprenges løs, med ingen eller bare få merker etter redskap.

Røstekrans

1. november 1924 ble røstekransen heist, og byggekomitéens formann sørget for at arbeiderne mottok «den vanlige gratiale i saadan anledning.» De tjue arbeiderne fikk 10 kroner hver.

Formann på dette tidspunkt var kjøpman Johs. Førisdal. Res. kap. Harald Evje var nå blitt sogneprest i Sandefjord.

Johannes Førisdal hadde i 1920 overtatt det som senere ble kjent som Førisdal-gården, nær det nåværende Gressvik Torv. Denne bygningen er revet, men har en plass i lokalhistorien også fordi den var barndomshjemmet til gründeren av sportskonsernet Gresvig ASA (G-Sport), Aksel Johan Gresvig, (f. 1876). I denne gården drev Førisdal både kolonial, jernvarehandel, melkemottak og meieri. Han var en skattet legpredikant og dertil kjent både som oppfinner og maler, og drev også et lite mekanisk verksted.

Orgel, tak og inventar

Tidlig på året 1925 ble oppdraget med å bygge kirkens orgel gitt til firmaet J. H. Jørgensen. Det ble et såkalt pneumatisk orgel på 14 stemmer. Anbudet lød på kr. 21 500,-. Blikkenslagerarbeidene gikk til Waldemar  Larsen, som også skulle tekke kirketårnet med kobber. Taksten skulle kjøpes fra Nøkleby Teglverk. Fredrikstad Trævarefabrik fikk oppdraget med å lage dører, trapper, brystpanel, alterbord, knefall og prekestol, mens Guldbergsiden Trævarefabrikk skulle levere benkene. Onsøy Elektrisitetsverk skulle komme med «ledninger, forgreninger, tavle, brytere, sikringer, vendere, 8 snorpendler med melkeglasskjermer, stikkontakter og lynavleder.»

Vann, varme og tilgang

28. mai 1925 vedtok kommunestyret at kirken skulle oppvarmes ved elektrisitet. Jobben gikk til Onsøy Elektrisitetsverk. Allerede i 1927 kom noe så moderne som elektrisk klokkebryter for strøm til oppvarming.

Vannforsyning var et annet problem. Men i Ålefjellet lå Brukets vannreservoar, og ledningsnettet passerte like forbi kirken.  Etter søknad fra kommunen gav brukseierne tillatelse til å kople kirken til, på visse betingelser.

De utvendige trappene fikk Gustav Ødgren og J. Nilsen Skaara oppdraget med å sette opp.

Fem stoler a kr 12

På byggekomitéens siste møte i 1925 kommer detaljene på plass. Malermester Aanonsen, Fredrikstad, får jobben med malerarbeidene. Videre heter det: «I præstens sakristi anskaffes en sesalong ca kr. 70,- med et teppe samt 5 stoler a kr. 12,-. Et bord til hvert sakristi laves av Vister, samt en benk i daapssakristiet.» Og: «Der lægges en ringeledning fra organisten til klokketaarnet.»

Biskop Johan Lunde skriver i brev av 21. november at han vil foreta innvielsen 9. desember, og slik blir det.

Kirkeinnvielsen

Den 9. desember 1925 ringer de nye kirkeklokkene fra Olsen & Søns klokkestøperi over et flaggprydet Gressvik.

Lenge før tiden er kirken full av de 500 som har fått inngangsbiletter til begivenheten. Prosesjonen kommer fra interimskirken, Menighetshuset. Presis kl. 11 skrider den inn i kirken. Først kommer de sju i byggekomitéen, der eneste endring siden starten er at Harald Evje er erstattet av Hans Utne. Etter dem følger arkitekt og byggmester samt kunstneren bak glassmaleriet. Så kommer formannskap og herredsstyre med ordfører Ek i spissen. Prosesjonen blir avsluttet av de medvirkende prester, blant dem sogneprest Harald Evje, Sandefjord og de to prestene i Onsøy, sokneprest Halvor Ullerud og res. kap. Carl Fredrik Falkenberg. Aller sist går biskop Johan Lunde i sin gylne messehagel.

En vakker kirke

Inne i kirken finner prosesjonen sine plasser lengst fremme, under det store, runde korvinduet med det fargerike glassmaleriet der Jesus Kristus åpner sine armer mot menigheten. Rundt kanten står ordene: «Kom hit til mig, alle som arbeider og er besværet, jeg vil gi eder hvile. Matt 11,28». Sørvinduene skulle også få glassmalerier, men de var ikke ferdige ennå, fordi Enevold Thømt hadde vært syk. De kom på plass året etter.

Veggene og den hvelvede himlingen i kirkerommet er malt gulhvite. Brystpanelet er i mørkbeiset kryssfiner. 16 messinglampetter lyser langs veggene opp mot alteret. Til venstre for skipet åpner nordveggen seg mot en menighetssal, og over den går et galleri i hele veggens lengde. Der oppe står orgelet. Under benkene er varmerørene til den elektriske oppvarmingen. Det er varmt og godt også denne vinterdagen. På alteret står de to lysestakene fra den gamle kirken og sprer lys over alterduken av knipling. Prekestol og benker er malt i en grålig farve med ornamenter. «Det er en av de vakreste landskirker i vort land,» skriver Fredriksstad Blad dagen etter.

Biskop Lunde taler

Organist Almgren trakterte det nye Jørgensen-orgelet. Fru Lizzie Vister sang solo. Hun var mor til Per Vister, som senere skulle bli klokker og kirketjener. Det går ennå frasagn om hennes vidunderlige sangstemme. For anledningen var det også dannet et stort kirkekor som ble ledet av skolestyrer Peder Grøtvedt.[1]

Men høydepunktet var nok biskop Johan Lundes preken. Prekenteksten var Joh 20, 19-29. Biskopen talte om at kirken var et hjem for den store kristne familie: «Her i dette hjem, vil vi kunne finne fred. Og vi må ha fred med Gud, ellers blir det aldri folk av oss….» Teksten handlet om tvileren Thomas som møtte Jesus og fant troen. Biskopen fortsatte: «Det vokser opp så mange Thomaser i vår tid. Hvorav kommer det? Jo, det kommer av at folk går så lite i kirke. Gud velsigne dette hus, så det kunne bli mange Thomaser som kommer til å knele for Herren for å finne fred.»

Kirkekaffe

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Menighetshuset for om lag 200 innbudte. Der ønsket Johs. Førisdal velkommen. Han redegjorde for byggekomitéens arbeid. Tanken hadde vært å få kirken ferdig til 10 års dagen for brannen, 30.april, men «murerstreiken i fjor hindret dette.»

Mor Haua

I forbindelse med denne kirkekaffen melder Fredriksstad Blad: «Da biskop Lunde hørte at bygdens ældste, «Mor Haua», 92 år gammel, – enke etter Per Hauge – ikke hadde kunnet komme til kirke, tok han en tur bort til henne. …  Den gang grosserer Julius Jacobsen i 1857 begynte anlægget av Græsvik Bruk var der bare 2 gaarder paa stedet, Græsvik og Hauge, og «Mor Haua» residerte allererde den gang paa Hauge. Det var vakkert gjort av biskopen at han hædret stedets ældste…»

Uvøren kringleskjæring

Noen uker senere innløper brev til «hr ordfører Johan Strand, Onsøy: Til indvielsesfesten for Græsvik kirke blev der laant sammen duker for bordene m.m.  Nu hendte imidlertid det beklagelige at der ved opskjæring av kringlen blev skaaret hul i en duk paa 3 mtr. som var laant hos Frk. Jensen Græsvik. … En ny duk … vil koste kr. 35. Jeg synes selv jeg har daarlig raad til at koste den, men det er kjedeligt at komme til kommunen med en slik regning ogsaa, men det blir vel ingen anden raad. Imidlertid kunde vel den skadede duk brukes paa kommunelokalet…  Ærbødigst Johs. Førisdal.»

Pris: 275 831

Den 23.oktober 1926 kommer brev til kommunen om at byggekomitéen anser sitt arbeid utført. Førisdal skriver: «I forbindelse med ovenstaaende ønsker byggekomitéen hermed for herredsstyret at fremføre sin ærbødige tak for behageligt og godt samarbeide, samt for den offervilje og forstaaelse der har sat os istand til at reise denne vakre og solide kirke…»

I kommunestyremøtet 28.oktober 1926 ble blant annet fremlagt følgende oversikt over hva pengene var brukt til:

Nedlægging av grundstenen……………………………………….. kr.        20,70

Haldor Kristiansen for grundfundamenterne……………………… ”     14415,78

Pap og arbeide for bevaring av murene…………………………… ”        378,79

Murmester August Hansen for arbeide og materialer…………… ”   137458,23

Frøids Stenhuggeri for spesialsten………………………………… ”       7310,00

Nilsen og Ødgren for stentrapper………………………………….. ”       3750,00

Kjøp av taksten og pålægning av denne…………………………. ”       4065,00

Fr.stad Bygningsartikkelforretning for pap………………………. ”        616,00

Fredrikstad Trævarefabrik for indredning………………………… ”       9303,40

Guldbergsidens Trævarefabrik for inventar………………………. ”       4300,25

Thiis & Co. for dørvridere………………………………………… ”        288,00

Christensen og P.B. Andersen for vinduer………………………. ”       4028,94

Waldemar Larsen for tårntækning og takrender…………………. ”       5807,59

Joh. Aanonsen for malerarbeider………………………………….. ”       3920,84

Onsøy Elektricitetsværk for installasjon av lys og varme……… ”     16008,56

Do. for levering av lys og varmestrøm ved bygningen………… ”        997,00

Fredriksstad Monteringskompani for lysarmer………………….. ”       1378,70

Thomas Vister for døpefont m.m…………………………………. ”        317,50

Forskjelligt rørlæggerarbeide og materiel hertil………………… ”        841,11

O. Olsen, Nauen for kirkeklokker…………………………………. ”       5000,00

J.M. Jørgensen for orgelet…………………………………………. ”     21733,69

For tæpper til kirken og pålegning av disse…………………….. ”       2101,41

Pantserskapfabrikken for jerndøre til skapet……………………… ”        654,20

Møbler til sakristiet………………………………………………… ”        135,00

Kjørings- og transportutgifter……………………………………… ”        366,31

Avertissementsutgifter……………………………………………… ”        347,95

Forskjellige andre utgifter………………………………………….. ”        387,46

Enevold Thømt for glassmalerier til vinduerne…………………. ”     21000,00

Arkitekt Ivar Næss honorar………………………………………… ”     15232,25

For planeringsarbeider utenfor kirken…………………………….. ”       3139,82

Utgifter ved kirkens indvielse……………………………………… ”        527,26

………………………………………………………………………… Kr. 275831,74

 

Bildetekst: Noen av dem som vokste opp sammen med kirken

Dette er 4. og 7. klasse – pluss enkelte søsken – ved Gressvik skole fotografert i 1924. Bildet er utlånt av Louise Gundersen, f. Johannessen.

Klassebilde-1924

Første rekke fra venstre: Håkon Gulbrandsen, Hans Helgesen, Rolf Magnussen, Louise Johannessen, Ingrid Jørgensen, Birgit Viste, lærer Johannes Hovland, Else Larsen, Sigrid Larsen, Synnøve Kjevelsrød, Ivar Gundersen, Hans Johansen, Fridtjof Bertrandsen, Einar Johansen, Håkon Magnussen, Kristian Utter og Arne Hæren. Andre rekke fra venstre: Harald Madsen, Kristian Helgesen, Egil Gundersen, Randi Vister, Jorun Gundersen, Åse Johansen, Marie Stenmoen, Inger Johansen, Gjertrud Gundersen, Kirsten Johansen, Asbjørg Syversen, Solveig Evensen, Gunhild Kristiansen og Martha Helgesen.  Bakerste rekke fra venstre: Amund Johannessen, Kjell Hermansen, Harald Syversen, Johan Edvardsen, Kristoffer Johansen, Karl Karlsen, Anton Helgesen, Harald Just Pedersen, Gunnar Gundrosen, Thorbjørn Martinsen, Arne Aagaard, Leif Johansen og Karl Paulsen

Kirkestedet 1925-2000

Kampen mot fuktigheten

Dessverre viste det seg snart at ikke alt var som det skulle med den nye kirken. Det var fuktig på veggene inne, og snart kunne man se tegn til råte på brystpanelet rundt veggene.

Buler på panelet

Den 25 juni 1926 var byggekomitéen på befaring og så til sin «store beklagelse at brystpanelet for en stor del av søndre vegg er ødelagt av fugtighet.» Da arkitekten kom for å se fjorten dager senere, trodde han årsaken var at «den resterende del av fuktigheten i muren har slået ind.» Ettersom utbulingene på panelet også var blitt mindre nå, trøstet byggekomitéen seg med at «videre ulempe av foran nevnte art ikke vil fremkomme.»

Dessverre var det ikke så vel. Elleve år senere var det så ille at kirkevergen, lærer Hans Jacobsen, samrådde seg med byggmester Erling Vister og malermester Johan Pettersen for å høre deres vurderinger. Etterpå meldte han menighetsrådet at årsaken til elendigheten var klar: «Fyllingene er ødelagte av væten som har trengt sig gjennom sten- og betongveggen.»

Utbedring for kr. 175,-

Utbedringsarbeidene ble beregnet å koste kr. 175,-, og utpå vinteren 1938 ble de utført. Samme år fikk også kirken foldedører inn til menighetssalen under galleriet, slik at man bare behøvde å varme opp dette rommet til korøvelser og lignende.

Men alle skjønte at problemene med fuktigheten ikke var over. I de følgende år tiltok råteskadene, og i mars 1940 var det så ille at Kirkedepartementet vedtok å sende sin mann for å ta det hele i øyesyn. Imidlertid brøt krigen ut bare et par uker etter, og besiktigelsen måtte utstå helt til 8. mai 1941.

Dyster riksarkitekt

Rapporten fra riksarkitekten er deprimerende lesning. Det viser seg at «brystpanelet … var råtnet opp, golvene i tårnbygget var delvis gått i forråtnelse, murpuss … flaknet av, og malingen var sterkt ødelagt.» Årsaken var at fuktighet trengte inn gjennom veggene. Noe skyldtes feil på blikkenslagerarbeidet mellom tak og tårn, noe skyldtes at tårnlukene slapp inn vann. Men elendigheten «kommer vesentlig av den byggemåte som er anvendt. Kirken er nemlig støpt av betong med utvendig forblending av granitt (råkop).»

Det er så å si umulig å hindre at vann trenger inn i fuger og sprekker mellom granittstenene, sier den sakkyndige, og fortsetter: «Det vann som trenger inn i muren, får ingen mulighet for fordampning ut på grunn av at veggene er bekledd med den forholdsvis tette granittsten, og passerer således gjennom de porøse betongvegger og fordamper inn i kirken.»

Riksarkitekten har forskjellige forslag til å få bukt med problemet. Men han innrømmer at det er vanskelig.

Imidlertid går krigen sin gang, og ingen ting blir gjort før i 1948. Da vedtas det at reparasjonsarbeidene må komme i gang.

Som å stikke i en ost

Byggmester Erling Vister gjennomgår nå kirken og finner blant annet en bjelke i overgangen mellom tårn og tak som «var så råtten at da en stakk et stemjern inn i den, var det som å stikke i en ost.» Og : «Råkopen er oppsatt på treplugger som går en 3 tommer inn i støpen og mange av disse sitter igjen og danner inngangsporter for vannet…» Vister mener ellers at blikkenslagerarbeidet er bra nok utført, og anbefaler først og fremst å spekke fugene på sør- og østsiden av tårnet, de sidene som vender mot taket.

Dette arbeidet ble utført i 1949 av murmester Åge Nilsen. Samtidig gikk man i gang med å pusse opp kirken innvendig. På denne tiden la blikkenslager Waldemar Larsen helt ny vannrygg i kobber bak tårnet. Nå ble også tårnlukene hengslet om slik at de slår utover. Men ennå var det fuktgjennomslag i veggene, særlig ved det sørøstre hjørne. I august 1952 besluttet man å spekke fugene der også, på prøvebasis.

Problemet løst – tror man

I brev av 15.mai 1953 forteller Menighetsrådet Kommunestyret at «den prøve som ble foretatt i fjor høst med spekking av veggene i Gressvik kirke har vist seg å hindre gjennomslag av vann i murene på de steder hvor arbeide er utført.» Dermed stiller Kommunestyret den 27.juli 1953 kr. 20.000,- til disposisjon for å spekke resten av veggene.

Etter nesten 20 år er man endelig herre over problemene, tror man. Men det er nok langt fra tilfelle, dessverre.

Arbeid for gravkapell

2. mai 1934 var det 50 år siden den første kirke på Gressvik ble innviet. Jubileet ble feiret søndag 6. mai. Ved festgudstjenesten ble fremført en kantate, forfattet for anledningen av ingeniør Gunerius Furuholmen, mangeårig leder i Kirkekoret. Koret sang under ledelse av organist Jensen, assistert av Hans Nicolaysen.

Dette jubileet ble brukt for alt hva det var verd til å lansere tanken om et nytt gravkapell på Gressvik. Takkofferet i kirken på jubileumsdagen gikk til dette formålet.

De fleste har avsky

«Gressvik har en vakker kirke og en vakker kirkegård, men det er skam å si det samme om det gamle gravkapellet,» skriver res. kap. Gulbrandsen i en avisartikkel i april 1934. Det gamle kapellet var et treskur, en kombinasjon av gravkapell, stall og utedo, som hadde overlevd brannen i 1915. «De fleste har derfor avsky for det og vil nødig hensette sine avdøde der,» skriver Gulbrandsen. Dessuten var det for lite, hadde ikke plass til noe gravfølge, og stundom var det vanskelig å få plass til kistene der inne. En innsamling ble satt i gang, og innbrakte endog før jubileumsgudstjenesten drøyt kr. 4000,-.

Langsomt framover

Men framdriften videre var ikke preget av spesielt høyt tempo. Først femten år senere, i mai 1949, ble en kommunal komité opnevnt for å drive saken frem. Da hadde innsamlingsarbeidet innbrakt om lag kr. 50.000,-. Lederen for komitéen ble res. kap. Birger Gulbrandsen

Imidlertid ble Gulbrandsen utnevnt til nytt kall i Oslo året etter. Dermed gikk komitéarbeidet i dvale. Først i november 1951 trådte de sammen igjen, de som var igjen av de oppnevnte. Erling Vister overtok nå ledervervet. I august året etter var det kommet så langt at menighetsrådet kunne se på tegninger. Rådet var ikke helt fornøyd, og sendte planene tilbake med forslag til endringer. Deretter lå saken død like til mars 1956.

Planene endres

4. mars 1956 møttes menighetsrådet og komitéen til en langvarig og inngående drøfting. Det ble et historisk møte. Der og da oppgav man tanken på et frittstående, stort gravkapell. Et kapell stort nok til begravelser var nå kostnadsberegnet til 500000, ti ganger mer enn man disponerte.

Isteden lanserte man på dette møtet, rett nok svært nølende, idéen om et kapellrom som påbygg på nordsiden av kirken, samtidig med at det bygges et frittstående likhus i granitt. Men tanken om et tilbygg til kirkehuset ble overmåte kjølig mottatt, og i 1959 gjorde menighetsrådet kort prosess og annullerte alle planer om et stort kapell.

Fra kapell til bårehus

Isteden burde det «settes opp et pent bårehus på samme plass som det gamle, men en del større og med et lite kjølerom,» som referenten, klokker Erling Hurrød skrev fra et avgjørende møte mellom menighetsråd og byggekomité, ordfører og kontorsjef den 13. april 1959.

Den 4. september kunne arkitekt Fronth framlegge endelige tegninger for komitéen. I desember 1959 ble klarsignal gitt for det bårehuset i granitt som vi nå har, bygget som en portal inn til den eldste kirkegården.

Vedlikehold og fornyelse

Oppussingen i 1963

Med selve kirkehuset var altså ikke problemene over, til tross for den store innsatsen mot fuktskadene i 1953-54. Like halstarrig som før trengte fuktigheten inn og førte til misfarging og muravskalling på veggene.

I 1963 tok man imidlertid fatt på en stor renovering. Den høsten ble kirken stengt i flere måneder, og Menighetshuset var interimskirke like til 15. desember. En iøynefallende endring var det nye galleriet som ble bygget like over inngangspartiet. En annen var at de innvendige veggene ble foret ut med ca 30 cm og en murstensforblending satt opp. Himlingen ble kledd med isolasjon og treverk. Dermed ble det slutt på misfarging og at murpuss løsnet på vegger og i tak. Ansvarlig for arbeidet var arkitekt Aksel Fronth og entreprenør var Eivind Normann Nilsen.

Siden da har kirkerommet virket lunt og tørt. Bare i vindusnisjene har man kunnet se fuktskader. Men selve problemet, det at fuktighet trenger inn gjennom veggene, kom man ikke til livs nå heller. I 1970-årene ble fugene mellom granittblokkene innsatt med silikon. Heller ikke det gav noen varig virkning.

Nytt orgel

Det pneumatiske Jørgensen-orgelet hadde belg som måtte fylles manuelt. For å ordne dette, måtte en belgetreder først smette inn i selve orgelhuset på galleriet gjennom en liten dør. Der inne var en lang hevarm som det måtte pumpes med, etter nikkepumpe-prinsippet, for å skaffe luft til orgelpipene. Først en gang i 1950-årene ble belgen elektrisk drevet. Men selve orgelet forfalt til de grader etter hvert at man ingen annen utvei så enn å skifte det ut.

I 1969 fikk den danske orgelbyggeren Bruno Christensen oppdraget med å bygge nytt orgel. Det ble bygd på det nye galleriet over inngangspartiet. Orgelet er mekanisk og har 21 stemmer fordelt på to manualer og pedaler. Lørdag 4. desember 1971 var det orgelinnvielse. I invitasjonsbrevet til ordfører og formannsskap takker menighetsrådet ved Ivar Hurrød for finansieringen av et kostbart, men førsteklasses instrument: «Jeg ber Dem også overbringe til et samlet Herredstyre vår hyllest og takk fordi vi også ved denne anledning har fått lov til å følge prinsippet: Bare det beste er godt nok!»

Nei til kaffedral

Ved bispevisitasen i 1972 får vi høre at Gressvik kirke «er i god stand. Her er et nytt, meget godt orgel. … Høyttaleranlegget er nytt og meget godt.» Men det fins skår i gleden: «I denne kirken bør alter, prekestol og alterring byttes ut. Disse var meget uheldig behandlet ved restaureringen: De gamle inventarstykker var rett og slett kledd inn med finér. … Dåpssakristiet er innredet til kjøkken. Dette bør det gjøres noe med for å få bort kjøkkenpreget. … Kjøkkenet bør brukes med varsomhet slik at ikke kaffeduft siver inn i koret, for eksempel ved nattverd.» Visiterende biskop Per Lønning advarte mot at moderne kirkehus skulle forfalle til å bli «kaffedraler»

Diverse framskritt

I 1975 fikk kirken ny flombelysning. I 1997 fikk anlegget jordkabel og de skjemmende lyktestolpene forsvant.

Samme år, 1975, ble det også innlagt WC. Det ble plassert i tårnfoten, under trappen til galleriet. I 1978 fikk kirken endelig inngang for rullestolbrukere. Den befinner seg på nordsiden, ved dåpssakristiet. På våren 1979 satte man i stand en kjellerstue som møterom for speiderne. Rommet ligger under koret, med inngang fra kirkens østside. Nå gjør det tjeneste som lagringsplass for speidernes mest plasskrevende utstyr. I 1979 ble det også lagt teleslynge under kirkegolvet.

I 1994 kledde man inn det nordøstre hjørne av menighetssalen til lagerrom. Det fungerer nå primært som kirkekorets materialrom. Samme året ble det også montert brann- og innbruddssikring med direkte varsling til brannvesenet.

Prestekontoret

for den residerende kapellan lå opprinnelig i presteboligen, som i Evjes tid var en leilighet i Stuvegården. Den lå ut mot Storveien ved det som nå er Gressvik Torv. Først i 1925, tidlig i Falkenbergs tid, fikk presten den nåværende boligen i Bjerkelundsveien, eller Kirkeveien som det het før.

I Ansteensens tid ble så prestekontoret flyttet fra boligen til Gressvik kirkes sakristi. Det ble ikke noe stort framskritt. Folk fant seg henvist til et trangt kontor uten forværelse. Selv om visitasrapporten i 1972 forteller at kontoret nå har fått ny skrivemaskin, et nytt bord og elektrisk stensilmaskin, opplevde de fleste at kirken egnet seg dårlig til dette formålet.

Fra 1.mai 1976 ble begge prestekontorene slått sammen og først flyttet til det gamle kommunelokalet på Ørebekk. Deretter var de en periode i det tidligere apotek-bygget på Gressvik, inntil kontorene fikk tidsmessige lokaler i det nye Rådhuset på Ørebekk. Klokker/kirketjener overtok kontoret i sakristiet.

Ny oppussing

Søndag 4. november 1984 var det festgudstjeneste i forbindelse med 100 års jubileet for den første kirken. Året før hadde det vært bispevisitas. Litt flikking her og der var foretatt i anledning disse milepælene.

Men høsten 1990 var det duket for en ny, gjennomgripende oppussing. Kirken ble stengt i hele fire måneder. Også nå ble fugene i ytterveggene tatt. Deler av taket ble tekket om. Utvendige dører ble pusset opp. Glassmaleriene ble renset. Nye tepper ble lagt i kor og midtgang, og lysekronene ble skiftet ut med større. Gulvene ble slipt. Interiøret ble malt og fargene skiftet, det grå og grønne erstattet med avdempet rødt, grått og blått. Nytt høyttaleranlegg ble montert.  Arkitektonisk ansvar hadde Kjell Veine. Store deler av det praktiske arbeidet sto Willy Ø. Larsen og Rolf Fjeldstad for. Under oppussingen fungerte det nye menighetssenteret som interimskirke.

Men den dag i dag kan man i fuktig vær høre vannet dryppe inne bak murstensforblendingen fra 1963. Og ute i tårnfoten er veggene opprinnelige, uten forblending. Der virker det nesten alltid fuktig, og murpuss flasser av i stor stil. I tretrappen opp til klokkene holder borebillene fest. Trappetrinnene har tett i tett med huller etter markens herjing, og under ligger små gule pyramider av tremel.

Inventar og utstyr

I desember 1940 fikk kirken kokeapparat til nattverdutstyret. Onsøy Tuberkuloseforening var pådriver og bidro selv med kr. 10,- til hver kirke, noe som omtrent dekket kjøpet.

Piano fikk kirken mens Jens Bugge Olsen var dirigent i Kirkekoret. For tiden arbeider man med å skaffe nytt. Lysgloben ble smidd av Jan Eriksen midt i 1990-årene og gitt som gave av ham. Alterdukene er laget av Bjørg Skollevold og Mathea Stene. Av liturgisk utstyr finnes messehagler for alle kirkeårstider.

Menighetssenteret

Allerede i 1980 ble planene om et menighetssenter ved Gressvik kirke lansert. Men prosjektet seilte lenge i nokså kraftig motvind. Ikke minst var plasseringen et stridstema. Bygget skulle romme klubbvirksomhet, speiderarbeid og korøvelser osv. Mange så for seg et ungdomslokale med bråk og høy musikk tett innpå kirkegården, og var bekymret for gravfreden. Det ble både avisskriverier og det som verre var, og saken skapte den rene splittelse i bygda. Men på det avsluttende menighetsmøtet før byggestart stemte et overveldende flertall for å realisere de framlagte planene.

Og da bygget sto der ferdig, forstummet kritikken. Arkitekt Kjell Veine, menighetsrådsleder John Tegnér og de andre ildsjelene bakom prosjektet hadde skapt et byggverk som var en fryd for øyet. Det lave gråstensbygget gled inn i harmonisk enhet med bårehuset og kirkehuset. Gressvik hadde fått et av de vakreste kirketun i landet.

Menighetssenteret ble åpnet 30. august 1987. Det brukes til speiderarbeid, foreningsmøter og minnesamvær etter begravelser. Om sommeren huser det kunstutstilling og blir Onsøy Sommergalleri. Bygget er på om lag 600 kvadratmeter.

Kirkegården

Den opprinnelige kirkegården fra 1884 er den delen som ligger nord for kirken.

Første utvidelse kom i 1926 og omfattet det langstrakte området øst for den eldste delen, nordøst for kirken, nordover fra innkjørselen på kirkens bakside.

Midt i 1930-årene innviet prost Schiørn parsellen som ligger sørøst for kirken, sør for innkjørselen på baksiden.

Tredje utvidelse kom i 1954. Den 17.oktober innviet prosten i Vestre Borgesyssel, Hanssen Bauer, Moss,  den delen som ligger nordvest for kapellet, rett vest for eldste del av kirkegården. Her ble påfylt masse for å få riktig dybde.

I 1973 ble det kirkegård av jordet som lå nordøst for den første utvidelsen og skrådde oppover mot Hurrød gård.

Den femte og foreløpig siste utvidelsen er et stort areal vest for Ålebekken. Den kom midt i 1990-årene. Arbeidene ble satt i gang mens Onsøy ennå var egen kommune, og fullført etter kommunesammenslutningen med Fredrikstad. Planene er utformet av landskapsarkitekt Per André Hansen. Denne nye kirkegården utgjør et stort, parkmessig område, knyttet med gangbroer til den gamle kirkegården, og er den foreløpig siste forskjønnelse av et kirkested som Gressvikfolk kan være stolte av.

 

 

 

Glimt fra 75 års menighetsliv

Noen milepæler

Fra prestekirke til rådskirke

På den tid da den gamle kirken brant, var norske menigheter styrt av et tre manns kirketilsyn, der sognepresten var krumtappen. Men i 1920 kom loven om menighetsråd. I januar 1922 ble det første menighetsråd valgt i Onsøy prestegjeld. Det var felles for Onsøy og Gressvik.

Sitt eget menighetsråd fikk kapelldistriktet først i 1966. Dette første besto av skolestyrer Sverre Stene, husmor Marina Andersen, lektor Sverre Evensen, lektor Ivar Hurrød, sløydlærer Kjell Hansen, klokker Erling Hurrød, formann Harald Johannessen, og gårdbruker Johan Bråthen.1966

Gressvik menighetsråd har deltatt i prosessene som har gitt oss Kirkerådet i 1969, Kirkemøtet i 1984, og den nye Lov om Den norske Kirke i 1996. Først da ble for øvrig Gressvik menighet opphøyet fra å være kapelldistrikt til å bli eget sogn. Menighetsrådet organiserer sitt arbeid gjennom en rekke faste utvalg og komitéer: Arbeidsutvalg, Undervisningsutvalg, Gudstjenesteutvalg og Diakoniutvalg. Det administrerer også en Givertjeneste.

Siden kommunesammenslutningen i 1994 ivaretar Fredrikstad kirkelige Fellesråd noen av menighetsrådets oppgaver,  særlig når det gjelder eiendomsforvaltning og personalomsorg.

Ny salmebok

Året etter at kirken var ny, kom spørsmålet om å innføre den nye Landstad Reviderte Salmebok. 13. februar 1926 var det menighetsmøter i både Gressvik og Onsøy kirker. Begge steder vende folket tommelen ned, og i Gressvik var nederlaget for den Reviderte særlig sviende: Av 289 avgitte stemmer var 265 mot, bare 33 for. Hele 89% var mot den nye salmeboken!

Det gikk tolv år før tiden var moden. Først i 1938 ble Landstad Reviderte innført i Gressvik kirke. På menighetsmøtet den gang var 113 for og 73 mot. Vår nåværende salmebok, Norsk Salmebok fra 1984, fant derimot veien inn i kirken uten problemer.

Ny konfirmasjonsordning

Allerede i 1912 fikk landets menigheter anledning til å velge mellom den gamle konfirmasjonen med løfte og håndslag, og den nye der velsignelsen sto i sentrum. Men først høsten 1927 vedtok menighetsmøtene i Onsøy og Gressvik å innføre den nye ordningen for dem som ville ha den. Det ville imidlertid alle, så vidt vi kjenner til. Allerede i 1931 var iallfall den nye ordning enerådende i Gressvik menighet.

De øvrige liturgirevisjonene opp gjennom hundreåret gikk stort sett like smertefritt.

Krigens sorg og forbitrelse

I slutten av april 1942 nedla Onsøys to prester sine embeter, i likhet med alle landets prester. På menighetsrådsmøtet 4.mai 1942 overlot sogneprest Brabrand av den grunn ledervervet i menighetsrådet til varaformannen, lærer Johannes Rud, Gressvik. Fra dette møtet gikk et skarpt brev til Kirkepartementet. Her het det blant annet: «Onsøy menighetsråd erklærer seg enig i bekjennelsen «Kirkens Grunn» av påskeaften 1942 som uoppgivelig uttrykk for kirkens liv og arbeid. Avskjedigelser, taleforbud, forvisning fra distriktet og i det hele den nedverdigende behandling av prester har i stigende grad vakt … menighetens sorg og forbitrelse.»

Året etter slår det lokale nazi-styret til. Et nazi-oppnevnt menighetsråd skulle nå overta menighetsledelsen, og 9.februar 1943 tropper den nye lederen opp på prestegården sammen med en lensmannsfullmektig for å få utlevert menighetsrådsprotokollene. Brabrand fører begivenheten inn som sak. Den kantete, myndige håndskriften hans formelig dirrer av harme: «Etter forlangende og ved politimakt har presten Brabrand d.d. måttet utlevere» tre protokoller som var «Onsøy menighetsråd tilhørende.» Vi aner den elektriske stemningen i rommet når alle tre skriver under, og lensmannsfullmektigen føyer til under sitt navn og tittel: «Etter ordre.»

Nå overtar et tre manns politisk oppnevnt menighetsråd.  Men prestene blir ikke fordrevet, og både Brabrand og Gulbrandsen holder gudstjenester krigen gjennom. Så snart freden er et faktum, blir det gamle menighetsrådet gjeninnsatt av Oslo biskop Eivind Berggrav og får fullmakt til å fungere til nyvalg kan holdes.

Staben vokser

Ettersom aktiviteten i menigheten økte, vokste behovet for flere medarbeidere. Men kirken skulle fylle de halvt hundre før den lønnede staben besto av flere enn prest, organist, klokker og kirketjener/graver. Først i 1980 kom stillingen som kateket / menighetssekretær. Siden da har et nært og godt samarbeid med Onsøy kommune tilført menigheten betydelige kommunale lønnsmidler. Etter hvert fikk man også kateket og diakon. Oversikt over mannskapet finnes i eget kapittel.

Ordinasjonskirke

Den første ordinasjon i Gressvik kirke fant sted 26. juni 1988. Da ble Jostein Tegnér ordinert til feltpresttjeneste.

 

Foreningsliv

Kirke med høy puls

Ettersom årene gikk, fikk kirken et mer og mer pulserende foreningsliv. Til visitasen i 1983 rapporterer menighetsrådet: «Kirken er vanligvis i bruk hver kveld. … Alle kvelder fra kl.17 er det således full virksomhet …» Av alle disse aktivitetene var det Kirkekoret som kom først.

Kirkekoret

”Den 8. mars 1911 stiftedes Græsvik Kirkekor,” skriver Andreas Jensen i sin dagbok. Han var hjemvendt norskamerikaner, ivrig sanger og musiker, og dertil bror av Johannes Jensen, organisten. Den første dirigenten i dette eldste koret var skolestyrer Peder Grøtvedt, som hadde vært organist fra 1902-09. Organisten som var ansatt i 1911, het Almgren. Denne første utgaven av koret ble antagelig oppløst nokså snart etter kirkebrannen, som for øvrig også førte til at organisten sa opp.

Det neste  Gressvik Kirkekor ble stiftet i 1927 og hadde sin første opptreden ved høymessen 1. juledag dette året. Første dirigent var organist Johannes Jensen som ledet koret til 1956. Da ble lærer Jens Bugge Olsen dirigent. Etter Bugge Olsens tid ledet igjen organistene koret, inntil det midlertidig ble nedlagt midt i 1980-årene.

På nyåret 1988 begynte koret i sin tredje og nåværende utgave, med Marte Kari Melkerud som dirigent. Organist Anne Jordheim er nå korets musikalske leder.

Besøkstjeneste og diakonat

Tidlig i 1970-årene ble det satt i gang en besøkstjeneste for syke, eldre og ensomme. Menigheten ble delt inn i roder. Sentralt i arbeidet med å dra dette i gang, var Kjell Hansen, menighetsrådsmedlem og mangeårig lederskikkelse i Indremisjonen. Opptil 24 besøkere var snart med. Ikke minst ble kassett-tjenesten et populært tiltak. Man gjorde opptak av andakter holdt av lokale predikanter og lånte ut kassettene. Også 12-15 kassettspillere ble lånt ut til dem som ikke hadde.

Menighetens diakoniutvalg ble opprettet i 1978. Kjell Hansen ble den første leder.

I 1987 ble det også organisert kirkeskyss. Et korps frivillige stiller fremdeles med privatbilene sine og frakter til og fra kirke dem som vil.

Kirkeforeningen

ble stiftet i februar 1963. Den har gjennom årene fungert som et kirkelig kulturforum, med foredrag og kåserier over aktuelle emner. En av drivkreftene ved starten var Harald Johannessen, som hadde sitt arbeid ved FMV og bodde i Parkveien. Han ble også den første formann. Foreningen arbeider særlig for kirkens utsmykning. Leder i kirkens jubileumsår er Rolf Bergheim.

Unge Hjem

kom i gang i 1970 og har vært et viktig forum for menighetens yngre krefter. Nyankommet kapellan Nordhaug var initiativtaker, og en av drivkreftene ved oppstart var John Tegnér. Kretsen rundt Unge Hjem gikk også i bresjen for å kombinere kirkegang med turer i skog og mark, og fikk i gang fenomenet «kirkestrekk» etter gudstjenesten. Nå heter foreningen «Våre Hjem».

Menighetsblad

Det første menighetsbladet for Onsøy og Gressvik kom ut i julen 1960. Det er en vakker trykksak som kommer fem ganger i året. Arbeidet ledes av en redaksjonskomité oppnevnt av begge menighetsråd.

Ungdomskoret Seier

Forløperen for dette var et ungdomskor som «ettåring» Dag Vister Hansen fikk i gang i 1979. I løpet av 1980-årene ble koret overtatt av Bjørg Røsholt. Koret vokste raskt og skulle komme til å bety mye for ungdomsmiljøet på Gressvik i 80- og 90-årene.

Barnekoret

Kirkens barnekor ble stiftet i 1988 med Øivind Mikalsen som leder. Senere overtok Marianne Husøy. Koret øver i kirken. De unge sangfuglene ledes nå av organist Anne Jordheim.

Speiderarbeidet

I februar 1979 tillyste menighetsrådet innskrivning av speidere. Den første dagen kom 174 unger til menighetssalen i Gressvik kirke og meldte seg på. I forbindelse med fastegudstjenesten i kirken den 7. mars ble Gressvik kirkes Speidergruppe av Norges Speiderforbund høytidelig stiftet.

Speidermiljøet har blomstret siden da, og ble et viktig argument for å få reist Menighetssenteret. Høsten 2000 er det til sammen 102 speidere.

Treffpunkt

er navnet på den nyeste aktiviteten. Sent annenhver fredag kommer ungdom sammen til gudstjeneste først, deretter spill, avslapning og pizza i Menighetssenteret.

Med mere…

Dette var glimt. Mer kunne sikkert vært løftet fram, ikke minst fra alt foreningsliv rundt omkring i menigheten. Men av plasshensyn må vi nøye oss med det som har foregått i og ved kirken.

 

 

Mannskapet 1925-2000

På post inne i kirken

En del av kirkemannskapet gjennom disse 75 år har primært hatt sin arbeidsplass innenfor kirkens vegger. Det gjelder særlig organister og klokkere:

Johannes Jensen ble ansatt som organist allerede i november 1918. Han tjenestegjorde til 1954.

Jens Gjerløv Jensen vikarierte i organiststillingen 1954-56, og hadde også lange vikariater både før og etter den tid. Han var brorsønn av Johannes og hadde urmakerforretning på Gressvik.

Johannes Rud var lærer, og så vidt jeg har klart å bringe på det rene, den første som bekledde den gamle, «rene» klokkerstillingen i Gressvik kirke. Etter ham kom

Erling Hurrød som virket som klokker fra 1940-årene til 1968.

Egil Johnsen var belgetreder fra 1940-årene og like til orgelbelgen fikk el-motor. Han hadde en lidelse som minnet om cerebral parese, gikk dårlig og snakket dårlig, og var en av de små i samfunnet. Et av hans fristeder i verden var Gressvik Idrettsforening. Ve den som sa noe nedsettende om Egil så guttene i Gressvik IF hørte det. Et annet fristed var kirken. Dit kom han trofast hver søndag og sørget for at orgelet kunne gi lyd fra seg.

Per Vister begynte som klokker etter Erling Hurrød i 1968. Han tjenestegjorde først i halv stilling, inntil han i 1975 også overtok kirketjenerstillingen. I 1988 fratrådte han etter oppnådd pensjonsalder.

Inga Marie Hauge Vister, gift med Per, kom til menigheten som organist 1. januar 1956. Hun ble i stillingen i 25 år, til hun begynte som organist i Råde kirke i 1981.

Jens Barland ble innsatt som organist i august 1982, men sluttet allerede i september 1983. Etter ham kom

Frank Tveor Nordensten, som i 1996 gav stafetten videre til den nåværende organist.

Inger Lileng kom som kirketjener 1989 og ble senere klokker.

Anne Jordheim er organist i jubileumsåret, tilsatt i august 1996. Hun leder nå både kirkekoret og barnekoret.

På post i vær og vind

Klokkerne måtte også ut på kirkegården nå og da, i embets medfør. Men andre medarbeidere har måttet jobbe ute støtt:

Johannes Jacobsen ble tilsatt som graver mens man ennå ventet på den nye kirken, i juli 1918. Han var far til den senere kirkeverge Hans Jacobsen.

Johan Arnt Olsen tjenestegjorde i januar 1926 som kirketjener og ringer, og menighetsrådet ba ham fortsette inntil videre. Instruks ble laget i januar 1926. Arnt var en sliter og en arbeidsmaur med et varmt hjerte og en følsom sjel. Folk som kjente ham, forteller at han syntes nyttårsaften var den mest gripende dagen i arbeidsåret. «Når jeg står der i tårnet og ringer de 12 slaga, tenker jeg på alle dem der nede på kirkegården som jeg har lagt ned i årets løp.»

Sten Johannessen ble ansatt våren 1944 som kirketjener / graver. Han sto i kombinert stilling i mer enn 30 år. Først da han ble pensjonert, ble stillingen delt i en kirketjenerdel som ble lagt til klokkerstillingen, og en del som gravlundsbetjent.

Ragnar Pettersen Aale begynte som gravlundsarbeider i juni 1974. Han gjorde et stort arbeid med å lage nytt register over alle gravene, godt assistert av sin nabo og forgjenger Sten Johannessen. Etter Ragnar kom

Raymond Granholt som tok fatt i mai 1991.

Svein Egil Lie er ny gravlundsmedarbeider fra år 2000.

Med base på kontoret

Andre av menighetens ansatte har hatt hovedbasen sin på det nye menighetskontoret som kom i 1976:

Ragnhild Ek Hansen ble felles menighetssekretær for Onsøy og Gressvik menigheter i 1977.

Bjørg Røsholt (f. Høyang) ble katetket/menighetssekretær for Gressvik menighet fra 1.8.1980. Ni år senere ble stillingen omgjort og Bjørg ble menighetssekretær/klokker. Fra 1996 ble hun Daglig leder i menigheten, inntil hun fratrådte i 1999.

Steinar Husøy har vært prestegjeldets kateket siden 1990.

Anette Lyche Brautaset var ungdomsarbeider fra 1999 til 2000. Stillingen lyses nå ut som ungdomsprest for prestegjeldet.

Lillian Karlsen var fra oktober 1999 daglig leder ett år og gikk så tilbake til stillingen som kontormedarbeider.

Ingrid Dean er i 2000 tilsatt som ny daglig leder i menigheten.

Kirkeverger

Den første kirkeverge etter at kirken sto ferdig, var lærer Hans Jacobsen fra 1927-47. Hans etterfølger ble kjøpmann Birger Nicolaysen, 1948-60. Så kom Trygve Brekke, 1960-66. Etter at Gressvik menighetsråd ble opprettet i 1966, fungerte formennene som kirkeverger frem til 1975, da parksjef  Lindstad hadde vervet i to år. John Tegnér var kirkeverge fra 1978-84. I 1985 overtok Rolf Fjeldstad, som ble den siste i ulønnet verv. I 1992 ble Ragnar Grønli den første kirkverge i lønnet stilling, for hele Onsøy. Etter kommunesammenslutning har alle menigheter i storkommunen felles kirkeverge.

Ledere i Gressvik menighetsråd

Sverre Stene  1966-69  ¤  Ivar Hurrød  1970-73  ¤  Jens Humlekjær 1974-77  ¤  John Tegner 1978-83  ¤  Ove Horrigmo 1984-85  ¤  Rolf Eggen 1986-87  ¤  Inger Johanne Jørstad 1988-93  ¤  Corry Andreassen 1994-96  ¤  Jon Sigurd Hjørnerød 1997-98  ¤  Knut Funderud 1999-

Onsøys sokneprester i Gressvik kirkes tid

Johan Roggen 1881-1899  ¤  Harald Evje 1899-1901  ¤  Olaf Kristian Amundsen 1901-1910  ¤  Olaf Kristoffer Randers 1910-1924  ¤  Halvor Ullerød 1924-1933  ¤  Georg Michael Brabrand 1934-1958  ¤  Ole Johan Amlie 1959-1969  ¤  Andreas Johannes Christoffersen 1969-1970  ¤  Johannes Rønning Johannessen 1971-1977  ¤  Gunnar Blomlie 1978-1992  ¤  Nils Johan Larsen 1993-

Residerende kapellaner

Harald Evje  1901-1924   ¤  Carl Fredrik Falkenberg 1924-1930  ¤  Birger Guldbrandsen 1931-1950   ¤  Odd Wrensted Ansteensen  1950-1964  ¤  Andreas Johannes Christoffersen  1965-1969  ¤ Ole Nordhaug  1969-1977  ¤  Stein Unneberg  1977-1980  ¤  Nils Johan Larsen  1981-1993  ¤  Tor Ivar Torgauten 1994-

Menighetsrådet i jubileumsåret

Knut Funderud, leder, Signe Tveit Knudsen, nestleder,

Jon Sigurd Hjørnerød, Fredrik Dahle, Knut Eggen, Karl Ek, Anne Jacobsen, Roar Sturød Olsen. Fast geistlig medlem er kapellan Tor Ivar Torgauten.

 

 

Jubilantens gaver

Jubilanter pleier å få gaver. Gressvik kirke kan saktens ha bruk for det. I et slikt bygg er vedlikehold et sisyfosarbeid. 75-års jubilanten trenger for eksempel nye tårntrapper til erstatning for dem som marken spiser opp, og mer arbeid for å bli vanntett.

Men denne jubilanten står der framfor alt for å gi gaver.

Den første gaven får vi straks innenfor ytterdøren. I våpenhuset kan vi legge fra oss våpnene, forsvarsmekanismene, maskene, uroen. Overfor Gud trenger vi nemlig ikke forsvare oss. Han har gjennomskuet oss, men elsker oss likevel.

Inne i kirkeskipet får seilerne over livets hav flere gaver. Fire glassmalerier i sørvinduene gir oss bildene av det gode livet: Såmannen sier oss at nå såes Ordet i oss. Fariseeren og tolleren lærer oss å ikke dømme noen. Den barmhjertige samaritan kaller oss til nestekjærlighet. Og bildet av Den gode hyrde forteller hvem det er som vil verge oss mot det onde. Kristus selv hilser oss fra det runde glassmaleriet i koret og ber oss komme til Ham. Med Ham om bord er reisen over livets hav en reise mot Guds framtid.

Enda en gave, en vi ikke kan se med øynene, men heretter skal se med hjertet, er noen ord fra initiativtakeren til Gressvik første kirke. De ligger i grunnstenen under kirken: «Til alle der besøger dette hellige Hus: Naade, Barmhjertighet, Fred fra Gud Fader og fra den Herre Jesu Christo, Faderens Søn, være med  Eder i Sandhed og Kjærlighed … Amen. Græsvig Brug i Juli 1883, H.B. Pedersen, formand.

Jubilantens gave er å spenne en himmel over oss. Hun gir oss et rom der vi møter det beste i arven fra slektene foran, og framfor alt møter Kjærligheten som er sterkere enn døden.


[1] Med i koret var disse: Sopran: Fru Lizzie Vister, fru Signe Eriksen Rød, fru Emma Hauge, frk. Martha Hansen, frk Jenny Berg, frk Elvine Teodorsen. frk Anna Sisilie Larsen (som hadde sykdomsforfall den store dagen). Alt: frk Borghild Grøtvedt, frk Inger Grøtvedt, fru Laura Bugge Olsen, frk. Inga Larsen Aale, frk. Jakobsen, frk. Anna Larsen, frk. Jørgine Kristiansen, frk. Margit Jensen Hauge.  Tenor: Johs Førisdal, Kristian Aronsen, Ivar Berntsen, Hauge, Hans Hansen Aarum, Andreas Jensen. Bass: Nils Johansen, Græsvik Olsen, Olaf Larsen, Jens Bugge Olsen, Olaf Andreasen, Johan Svendsen, Karl Gulbrandsen, Johannes Jensen, Trygve Brudevold.